På 1970-tallet hadde alle det bra. Det var ingen som hadde ADHD, ME eller fibromyalgi. Men vi var redde for russerne, Idi Amin, sprøyter, atomkrig, heroin og tannlegen.
Etter at Elvis hadde hoftevrikket oss lukt inn i synden på 50-tallet, og hasjtåka hadde lagt seg på tampen av 60-tallet, så var det nok. Det var tid for et sint tiår. AKP -ml var sinte på makta. Unni Rustad var sint på Leif Hagen. Pønkerne var sinte på alle.
LES OGSÅ: Jeg ser verden fra et annet ståsted
Det var tid for 70-tallet. Vi som var barn var redde for mye gjennom dette tiåret. Russerne, Idi Amin, sprøyter, atomkrig, heroin og mest av alt tannlegen. Tannhygienen var dårlig på den tida. Det samme må tannlegeutstyret ha vært. Redselen når det banket på skoledøra, og tannlegedamen kom inn. Tretti likbleke barn som kaldsvettet av angst. Vi sliter fortsatt. Bare spør tannlegen min.
Opptatt av debatt? Les også: Reglene for offentlig støtte øker konflikten mellom foreldre etter en skilsmisse
Ellers så brukte vi de første seks årene på barneskolen til å grue oss til BCG sprøyten vi skulle ta i sjette klasse. Barn som vokser opp i dag vet ikke hva sprøyter er. Dette var alle sprøyters mor. Slikt inntrykk gjorde denne sprøyten at en venn av meg kalte det første bandet han spilte i for «BCG Bilkræsjband.»
NRK hersket grunnen alene. Sportsrevyen var fylt med judo og fekting. Kanskje turn. Sjelden fotball. Da lørdagskvelden kom, så vi på Erik Bye. Dette gjorde vi hver lørdag gjennom hele tiåret. Erik Bye snakket med sjømenn, indianere, misjonærer, krigsseilere, og så sang han sjømannsviser med sin malmfulle røst. Dette så vi på, hele familien, mens vi hygget oss med ost og stangselleri. Eller fondue.
LES OGSÅ: Jeg har opplevd mye i utelivet, men dette her på Tinder tok kaka
Det fantes ikke underholdning på 70-tallet. Bøker for barn og unge var sosialrealistiske – Anne-Cath. Vestly skrev om alenemødre, damer som tok mannsyrker og familier som bodde alene i en hytte i skogen, og som i dag kanskje ville fått barnevernet etter seg. Hvem vet. Men det er i dag. Vi hygget oss med bøker som «Christiane F.» (narkotika og prostitusjon). De voksne koste seg med romaner av Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, Gerd Brantenberg og Bjørg Vik.
Barne-Tv sendte programmer som «Leikestove» og serier som «Ante.» Vi skulle læres opp til å bli små, lydige sosialdemokrater. Høyre var en anakronisme. Siden 60-tallet var så vidt nært i tid var alternativet dukkefilmer laget av mennesker man skulle tro var på syretripp. Hvem skjønte noe av «Pompel og Pilt?» Annet enn at vi stadig kan føle angsten for Gorgon Vaktmester.
Hvis rikskringkastingen var i godt lune, kunne vi bli tilgodesett med en episode av «Streken» eller «Den Rosa Panteren» mellom «Tro og liv» og «Kontrapunkt.»
På 70-tallet røkte alle voksne. Vi som var barn på den tida, og som morgenene etter kastet oss over restene, kan fortsatt kjenne smaken av nikotinmarinerte salstenger, peanøtter og gullfisk.
LES OGSÅ: Ny barnelov må gi barna det beste
Vi hadde ikke noen problemer med utlendinger på 70-tallet. På den tiden befant de seg stort seg i utlandet, altså der de var fra. Vi hadde riktig nok hørt rykter om at det var noen pakistanere i Oslo. Landet var blendahvitt, og måtte ha vært for Hege Storhaug og Sylvi Listhaug det å bli blant de 144 000 salvede som får plass i Himmelen er for Jehovas vitner. Et utopisk paradis, med andre ord.
På 70-tallet ble vi sendt på danseskole. Dette for at vi skulle få en viss dannelse. Det var det nærmeste mange av oss kom jenter. Vi lærte selskapsdanser, og trinnene sitter som tyske preposisjoner: «Siden, sammen frem, siden sammen frem.» «En og to og cha-cha-cha.» «Tå stå, tå stå, bak frem.»
På skolen sang vi. Vi sang når vi kom, vi sang før vi skulle spise og vi sang på vei hjem. «Mot i brystet, vett i panne, stål i ben og armer.» «Å du som metter liten fugl.» Gud, ja. Vi hadde mange timer med kristendom i uka, vi gikk på søndagsskole hver søndag og fikk klistremerker, og vi kunne en hel rekke sanger om Gud og Jesus. Hvis lærerne synes vi hadde vært flinke og fortjente et muntert, lite avbrekk fra kristendomsundervisningen, så fikk vi danse jenka.
På 70-tallet hadde alle det bra. Det var ingen som hadde ADHD, ME eller fibromyalgi. De eneste problemene vi hadde var hull i tennene. Bortsett fra at vi altså var redde for russerne, Idi Amin, sprøyter, atomkrig, heroin og tannlegen. Ja. Slik var 70-tallet. Sint, men fint.
orjangreiff@hotmail.com