Mange kommuner har ikke tatt innover seg at halvparten av all hjelp til alle sårbare pasienter og brukere gjøres av pårørende og nærstående. Regjeringens Pårørendestrategi med handlingsplan har dokumentert hvor viktige pårørende innsats er og at de bidrar med rundt 136 tusen årsverk, mot 142 tusen årsverk utført av kommunalt helseansatte.
I motsetning til kommunalt ansatte så opplever mange pårørende å ikke få informasjon, ikke bli hørt eller kontaktet, manglende støtte og avlastning med mer, enda de gjør halvparten av «jobben» for de sårbare gruppene i kommunene. Det er det på tide å gjøre noe med!
Åttehundretusen pårørende er en viktig del av «omsorgstjenesten» i norske kommuner!
Pårørende står ved sine nære og kjære i alle slags opp og nedturer. Noen er pårørende i en kort og intens tid, andre i lengre perioder eller av og på, atter andre livet ut. Mange pårørende er der når den kommunale tjenesten går hjem. Andre bor ikke i nærheten men bruker kvelder, helger og ferier for å bistå sine, så de klarer seg så godt som mulig i hverdagen.
«Marie» fikk fremmede som pårørende
Kommunen leverer de formelle tjenestene, pårørende i alle varianter den uformelle omsorgen og hjelpen. Uten den ene parten ville den andre ikke klare seg, men det er kommunen som har de sterke kortene på hånden. Nå er det på tide å få til mer likeverdige forhold for de uformelle hjelperne så det dannes et godt arbeidslag rundt de som trenger det.
Vi får mange tilbakemeldinger om hvordan pårørende møtes. En gjenganger er manglende eller mangelfull informasjon på kommunale nettsider når man skal orientere seg eller ingen kontaktperson for råd og veiledning. Det er ofte vanskelig å finne tilbud og tiltak så som dagaktivitetstilbud og avlastning. Mange får informasjon om tilbud for sent til at de har noen nytte.
Samarbeid rundt den som trenger det beskrives ofte som en kamp. Pårørende oppleves som krevende og vanskelige. Fagpersoner vet at hjemmeboende pårørende er utslitte men mer avlastning overprøves av tildelingskontoret. Altfor mange familier sliter med å få den hjelpen og de tjenester de trenger og har rett på, for å få hverdagen til å gå rundt. For også pårørende har sitt eget liv utenom.
Å unnlate å gi nødvendig informasjon, hjelp, støtte og avlastning kan medvirke til at man mister skattytere, får langtidssykemeldte innbyggere, som kanskje også blir uføre. Den største gruppen pårørende er i alderen 40 til 70 år og mange av dem er i arbeid, også som kommunenes egne ansatte. Gruppen pensjonister vil øke sterkt og mange av disse vil hjelpe nærstående eldre og i alle generasjoner. Det er en dårlig investering å skape flere hjelpetrengende på veien, fordi man på kort sikt ikke gjør nok for å hjelpe dem som hjelper!
Problematiske pårørende
Mange kommuner er bekymret for sin demografiske utvikling fremover, men løsningen er ikke å holde tilbake informasjon, hjelp og råd til pårørende. Derimot må man ta grep for å beholde pårørendes bidrag, både for de pårørende som bor i kommunen og ikke minst, fra alle fraflyttere som må hjelpe til på avstand. Den nasjonale Pårørendeundersøkelsen 2021 forteller tydelig hva pårørende mener er viktigst: Informasjon om rettigheter og muligheter, økonomiske ordninger, å bli sett og hørt, å få avlastning og støtte for egen del, hjelp til å finne frem i systemet og forutsigbarhet i tjenestene. Les og lær.
Regjeringen skal innen 1. juli 2023 få frem en Pårørendeavtale som skal hjelpe pårørende til et bedre samarbeid med tjenestene. Mange kommuner er i gang med egne Pårørendestrategier og handlingsplaner. For de kommuner som ikke har startet å se på pårørende som en medspiller og ikke en motpart, er det ikke mer enn tiden og veien for å endre innstillingen!
Tiden er her for å ta pårørende på alvor og ikke for gitt! Med tanke på manglende helsepersonell nå og fremover, har ingen kommuner råd til å miste halvparten av hjelpen fra pårørende på veien.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe