26 juli i år døde James Lovelock – mannen bak Gaia-teorien som hevder at Jordkloden, i natur- og klimasammenheng, er en selvregulerende organisme. Samtidig som meldingen om hans død nådde oss, kom en ny Jordklode på plass under Olavsfestdagene i Trondheim.
Et kunstverk, en installasjon med navnet Gaia, som i noen dager svevde over golvet i Nidarosdomen. Jeg håper alle som ser Gaia vil oppleve jorda som noe utrolig vakkert og dyrebart. Et økosystem som er vårt eneste hjem og som vi må ta vare på, sier den britiske kunstneren bak prosjektet, Luke Jerram. Jeg liker også at Gaia oppleves forskjellig, legger han til, om du ser den i en katedral, en park, et museum eller et vitenskapssenter.
Denne gang altså i tårnfoten under det himmelvendte spiret – mellom skip og kor der menighet og kirkens egne folk møtes. I et kryssfelt mellom to, i utgangspunktet, høyt verdiladede måter å se verden på. Jordkloden som Guds skaperverk – og livet på jorda som frukt av evolusjonen og naturens egen utvikling.
For James Lovelock var navnet Gaia forankret i det jord- og naturvendte livet.
– På 40 år har vi mistet 40 prosent av livet i havet
Han hadde sin egen Gaia-skog i det gamle mølleområdet Coombe Mill ved Launceton i sørvest England. Her bodde og arbeidet Lovelock de siste årene av sitt liv. I en gammel møllebygningen hadde han et sjølbygd laboratorium hvor han, ubundet av ideologiske og merkantile interesser, konstruerte ulike redskap for flere sentrale naturvitenskapelige forskningsfelt.
I skogen rundt fant han inspirasjon for både botaniske, klimatiske og kulturhistoriske studier. Ved en langstrakt forsenkning i landskapet forteller han om jernbanelinjen for tog mellom London og Cornwall – som en gang gikk her med passasjerer og som på reisen spiste epler, pærer og andre frukter. Frøkjerner ble kastet ut av togvinduet med det resultat at nå står frukttrærne på rekke og rad langs den tidligere toglinjen. Vi høster som vi sår her i verden. Vi har fortiden med oss.
Gaia-skogen i Coombe Mill blir på mange måter et symbol for den helhetstenkning som preger livsverket til Lovelock. «Leave it over to Gaia», sier han mens vi vandrer rundt et lite tjern som er ferd med å gro igjen av myr, trær og annen vegetasjon. La naturen selv ordne opp. Den klarer seg fint uten oss mennesker, sier han, men menneskene klarer seg ikke uten naturen.
Det var i denne skogen at William Golding, forfatteren til «Fluenes herre», vandret rundt sammen med Lovelock og fikk høre hans teori om Jordkloden som en selvregulerende mekanisme. Denne teorien burde få navn etter den gamle greske moderjord-gudinnen Gaia, hevdet Golding. Slik ble det selv om navnevalget ga næring til New Age-generasjonens forestilling om en mytisk Moder Jord som opphav til og beskytter av alt. En mytisk forestilling som Lovelock på ingen måte delte. Han så aldri inn i krystallkula.
Derimot støttet han seg på kvass analyse og en sjelden følsom forståelse for hva som skjer med klima og miljø. Han bar fram sine premisser, drøftinger og konklusjoner etter strenge vitenskapelige regler. Oxford, Cambridge og andre forskningsmiljøer også her heime, arrangerte jevnlig Gaia-seminarer.
I flere år arbeidet Lovelock i NASA med astrofysikk og romfart. Blant annet med spørsmålet om det kunne være liv på Mars. Han var òg opptatt av vår nære atmosfære. Med et selvlaget instrument påviste han at kjemikalier i stratosfæren kunne ødelegge ozonlaget, og han konstruerte flere redskap for å måle miljøgifters ødeleggende effekt på naturens og menneskenes liv.
Gjennom flere bøker kom han med advarsler og spørsmål om hvordan verden kan unngå de store katastrofer knyttet til klimautvikling, matproduksjon, forurensning av luft og natur. Naturen slår tilbake, hevdet han til stadighet, Gaia søker alltid sin hevn – som i boka «The Revenge of Gaia» (2007). I et at de siste store medieoppslag med avisen The Guardian hevdet Lovelock at både han selv og biosfæren vi lever innunder nå er inne i den siste ene prosent av opprinnelig tilstand.
Lovelocks Gaia-prosjekt byr med andre ord på et nokså skjebnetungt framtidsscenario. I lys av det ble Gaia-kloden i Nidarosdomen et formidabelt ikonografisk og estetisk installasjons-prosjekt. Med det kom utfordringer rettet mot både Gaia-teorien med de vitenskapelige kriterier som Lovelock selv poengterer og mot de gamle mytologiske forestillinger om Moder-Jordgudinnen.
Seks fikse løsninger som gir håp for natur og klima
Men slik Gaia-kloden svevde under tårnfoten i Nidarosdomen ble den noe langt mere enn en globus i stor skala, og mante fram forestillingen om det ikoniske bildet som ble tatt fra Apollo 8 i 1968. Der den lille blå jordkloden svevde mot det svarte universet. Mens astronautene leste Skapelsesberetningen på direkten fra verdensrommet.
I den tid da Nidarosdomen ble regnet som ferdigbygd, rundt 1300, var tenkningen og utformingen av arkitektur, dekor og billedutsmykning styrt av et kristent motivhierarki. Øverst var selvsagt Gud, Jesus og Maria, apostlene og helgenene – og aller nederst fant man naturen – dyr, planter og andre naturforekomster.
Men tidene skifter, og motivkretsen har endret seg. Nå har selveste Gaia som et globalt naturprosjekt meldt sin ankomst i Nasjonalhelligdommen – med ei utfordring til kirkens folk om å løfte opp og fram de mange natur- og klimaproblemer som trenger seg på i en nåtidens tidsverden.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe