Så skjer det igjen. To unge mennesker svever mellom liv og død etter å ha oppholdt seg i vannkanten en varm sommerdag. Hvordan kunne det skje – igjen?
Brannvesenet rapporterer om 29 hendelser i Nidelva de siste to årene. I hele Norge druknet det 94 i 2017. Til sammenligning omkom det 107 mennesker i trafikken. Dette er bare statistikk, men det forteller noe om at sjøfartsnasjonen Norge ikke har lyktes i det drukningsforebyggende arbeidet. Det er nesten like mange som drukner som dør i trafikken. Det bør vel vekke litt oppmerksomhet?
Tilbake til Nidelva. I etterkant av en ulykke, som i Nidelva kommer alltid diskusjonen: Burde det settes opp skilter? Burde vi gjerde inn elva? Bør bading nå forbys? Det er mange spørsmål, og forslag, men hva er egentlig årsaken til alle disse ulykkene? Er Nidelva vesentlig farligere enn andre norske elver? Skal en i så fall skilte og gjerde inn alle de andre elvene også? Hva skjer i så fall med friluftslivet og tilgangen til vannet?
Jeg tror dessverre ikke dette er veien å gå.
Les også: Fortsatt alvorlig for brødre etter drukningsulykke i Nidelva
Statistikken viser at 90 prosent av dem som drukner er menn. De aller fleste er voksne. Over halvparten av dem som drukner er mindre enn tre meter fra land. Omtrent en tredjedel forulykker etter å ha falt i vannet fra båt og klarer ikke å berge seg opp igjen. Når en person kommer i vanskeligheter, er det ikke uvanlig at en hopper uti for å redde. Det fører i mange tilfeller til to druknede istedet for en. Dette skjedde for eksempel i Romsåsulykken i 2010, der en 9-åring og en 12-åring omkom. På vei ned til vannet løp 12-åringen rett forbi ei livbøye. Hadde han tatt med seg denne hadde trolig begge overlevd. Men visste han hvordan ei livbøye brukes?
På et eller annet vis må en lære seg hva som er farlig og ikke farlig. Dette lærer en ikke ved å holde seg borte fra det. For å forstå risiko må en faktisk oppleve det og kjenne det på kroppen. Det kalles risikoforståelse. For å få risikoforståelse må en øve seg i autentiske omgivelser. Det kan skje i basseng, men skal det være realistisk må en også øve der ulykkene faktisk skjer. Det vil si ute. Av 94 drukningsulykker i 2017 skjedde samtlige ute.
Les også: Nå skal advarsel-skilt settes opp ved Nidelva
Høsten 2015 strammet utdanningsmyndighetene inn kompetansemålene som omhandler svømming og livredning i skolen. Læreplanen i kroppsøving ble tydeligere. Etter fjerde trinn skal 10-åringen kunne svømme 200 meter, på magen og på ryggen, rulle rundt i vannet, flyte i tre minutter, kunne dykke og ta seg i land. De som klarer dette, er ifølge en nordisk definisjon svømmedyktige. Etter 7. trinn sier læreplanen at elevene skal kunne ferdes trygt i, på og ved vann under ulike værforhold. Med dette menes at de også skal lære å ferdes utendørs. Etter 10. trinn skal elevene kunne bruke ulike svømmeteknikker samt forklare og utføre livberging og førstehjelp.
Læreplanen er med andre ord veldig klar på at svømming ikke bare dreier seg om å svømme 200 meter i et oppvarmet basseng. Eleven skal lære å ferdes trygt ved, på og i vann. Da må de også få øve seg. Den årlige livredningsprøven burde strengt tatt foregå utendørs. Det er i strøm, kaldt vann og på glatte steiner at de fleste ulykkene skjer. Hvordan føles det å falle ut i vannet med alle klærne på? Hva skjer når kanoen eller båten velter? Hva skjer dersom en faller gjennom isen, og hvordan kan en redde seg opp igjen?
Opptatt av debatt? Les også: Vi føler at 17. mai er en inkluderende dag
Selve svømmeopplæringen er grunnsteinen i all overlevning, men ironisk nok fjerner vi oss fra de virkelige omgivelsene når vi skal øve ferdigheter innen livredning og sjølberging. Det er derfor viktig at barn, unge og voksne øver i reelle omgivelser – i kontrollerte omgivelser. Dette må skje i tillegg til grunnopplæringen de får i basseng. I læreplanen er det en tydelig progresjon som starter med svømming inne og avsluttes med livredning og selvberging ute. Dessverre er det ikke mange skoler som gjør det. Til tross for at det er et tydelig mål i læreplanen.
Over hele landet rapporteres det at bassenger legges ned. Trenden er at disse bassengene legges ned til fordel for større badeland. Tanken er at en kan tjene penger på et basseng når det ikke benyttes av skolene. De gamle 12,5 meters bassengene var sånn sett godt egnet til å lære seg grunnleggende ferdigheter i vann. Mangel på nære svømmeanlegg og effektiv utnyttelse av disse gjør at mange skoler og rektorer ikke prioriterer svømmeundervisning. I tillegg må elever ha kompetente lærere som kan undervise og veilede på en god pedagogisk måte, de må ha nok timer til å bli trygge i vann, både ute og inne, og de må øve jevnlig.
Mer debatt: Barndommens landskap skal nå raseres, og vi gråter
Undersøkelser viser at mange barn og unge lærer å svømme på andre arenaer. Hele 66 prosent sier at foreldrene er viktigst. De som har god økonomi, reiser kanskje oftere til varmere strøk, eller kjøper svømmekurs hos private. Dette kan føre til ulikheter og sosiale skiller. Særlig utsatt er elever fra andre kulturer. Alle skolebarn har rett til svømme- og livredningsopplæring, og rektorer og skoleeiere må ta konsekvensen av at det er de som er ansvarlig for at skoleelever skal kunne svømming og livredning. I Norge er det bare 53 prosent av 10-åringene som kan svømme 200 meter. På Island er tallet 96 prosent, i Sverige 92 prosent. Vi er i ferd med å få en ung befolkning der mange ikke har grunnleggende kunnskaper om hvordan man ferdes trygt i, på og ved vann.
Skal vi klare å rette på denne dystre statistikken må rektorer, skoleledere og kommuner sette av ressurser.
De må lage planer for kompetanse, etterutdanning, helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, legge trykk på politikere for bygging av flere svømmehaller og bygge nettverk.
Med flere timer og bedre opplæring vil det være fullt mulig.
Hør våre kommentatorer og gjest Ola Lund Renolen snakke om MDG-landsmøtet, trondheimspolitikken, Giske og Støre
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
