Kan du se for deg at du nærmer deg pensjonsalder og bor i et trangt og bråkete bokollektiv med åtte andre på 16. året? Og at du må overleve på knapt 2000 kroner i måneden. At du har levd sånn i 16 år, og at det er dette som er livet ditt når du møter alderdommen. Og at det eneste forbedringen de siste årene er at du ikke lengre må dele rom med andre som flytter inn og ut, mens du blir værende.

De kalles ureturnerbare, lengeboende asylsøkere eller mennesker i limbo, dette er mennesker som verken får opphold eller kan returneres til opprinnelseslandet. Årsakene til at de er i denne situasjonen er mange og forskjellige, men felles for dem er at de lever i dyp fattigdom og har en bosituasjon jeg mener vi som kommune ikke kan være bekjent med. Det er mottaksapparatet som har ansvaret for denne gruppen, men verken de boforholdene som mottaksapparatet tilbyr eller de satsene det er meningen at asylsøkere skal leve på er tilpasset asylsøkere som bor 5, 10 eller 16 år i Norge.

foto
Fatemah har bodd på mottak i Trondheim i 16 år som Foto: Kim Nygård

Jeg har nylig vært på besøk hos Fatemah som har bodd i Trondheim i 16 år. Hun ble akkurat ikke inkludert i amnestiordningen fordi hun manglet seks måneder for å kvalifisere. Fatemah er syk, sliten og bor i et bokollektiv med åtte andre. Hun lever på under 2000 kroner i måneden og er avhengig av frivillige organisasjoners velvilje for å få endene til å møtes.

En ting er at satsene er knappe og boforholdene enkle for asylsøkere som venter noen måneder for å få sin sak avklart og deretter beveger seg videre i systemet, men jeg tror at alle skjønner at det mottakssystemet tilbyr av bolig og inntekt ikke er beregnet på folk som lever store deler av livet sitt i en uavklart situasjon.

Vi kan ikke fortsette å lukke øynene og la en gruppe mennesker leve i stor fattigdom, være avhengig av at frivillige kommer med matposer og bo trangt og med mange andre i tiår. Fatemah nærmer seg pensjonsalder, hun har jobbet frivillig for Trondheims innbyggere siden hun kom hit, nå fortjener hun at vi gjør det vi kan for å gi henne og andre lengeværende asylsøkere som bor i Trondheim et bedre liv.

Jeg tror alle, uavhengig av standpunkt i asylpolitikken er enige i at disse sakene burde vært avklart for lenge siden, men UNEs vurderinger kan verken jeg eller noen andre i bystyresalen bestemme over. Det vi derimot kan bestemme over, er hvordan vi som kommune behandler de menneskene som bor her og lever sine liv i byen vår. Derfor foreslår SV at kommunen skal gå inn for å bedre levekårene for avviste asylsøkere som ikke kan returneres.