Det uttrykkes bekymringer fra mange hold om helsevesenets mangel på kapasitet og beredskap. Bekymringene er vel begrunnet. Vi er i dag blant de land i Europa som har færrest sykehussenger pr. innbygger, og har minst å gå på hvis behovene øker. Det handler ikke bare om våre bestemødre og eldrebølgen, som Trude Basso skriver i Adresseavisen 17. juni. Vi må også ha beredskap for å møte nye utfordringer som pandemier, naturkatastrofer og migrasjon på grunn av krig, fattigdom og klima.

Nedbyggingen av sykehusene startet allerede på 80-tallet. I 1980 hadde vi 22 000 døgnåpne somatiske sykehussenger. Nå er vi nede i 10 800. Utviklingen skjøt fart da Helseforetaksreformen ble innført av Ap i 2002. Sykehusene ble omdefinert til foretak – der «bedriften» skulle være lønnsom og gå med overskudd i en kvasikommersiell driftsmodell med ikke folkevalgte styrer. Vi fikk et gevinststyrt i stedet for et behovsstyrt helsevesen, med fokus på sengereduksjon, produksjon, effektivisering og sentralisering. Lokalsykehus skulle legges ned. Motstanden var stor fra mange hold. I Adressa skrev Tor Bjarne Bore (senere sjefredaktør i Stavanger Aftenblad) 2.januar2002 « … man skal lete svært lenge for eventuelt å finne en dårligere forberedt reform i norsk politisk historie. » Men saken var for lengst avgjort på bakrommet i AP, med Stoltenberg og Tønne i førersetene. De var overbevist om at vi drev sløseri med penger i norsk helsevesen. Dette var kronargumentet.

foto
Sven Erik Gisvold skriver at vi er på rask vei mot et todelt helsevesen. Foto: Privat

Da samhandlingsreformen ble innført sa helseminister Bjarne Håkon Hanssen at det i framtida skulle bli mye vanskeligere å komme inn på sykehus, og hvis du er kommet inn skal du hurtigst mulig ut. Han fikk rett. Kommuner og fastleger må nå ta imot pasienter som er mye sykere enn før. Problemet er at eldre ofte har uklare og sammensatte lidelser som krever mer tid til diagnostikk og behandling. Eksemplene på for tidlige og uverdige utskrivninger fra sykehus er mange. VG rapporterte 16 juni 2019 om 1560 utskrivninger av pasienter over 75 år mellom kl. 22 00 og 07. Av disse var 400 over 90 år.

Blant sentrale politikere, inkludert Ingvild Kjerkol, hersker en tro på at bare sykehusene er nye og moderne så vil problemene bli løst. Vi må snart ha lært. Det nye St Olav har behov for 40 prosent flere senger ifølge langtidsplanen. Nye Ahus og Kalnes i Østfold er fulle av korridorpasienter, og nå skal man lage nye sykehus med færre plasser enn før både i Drammen, Stavanger, Møre og Romsdal og Innlandet. For ikke å snakke om Osloområdet hvor Ullevål skal legges ned. Med stadig lavere kapasitet er vi på rask vei mot et todelt helsevesen, der de friskeste og mest ressurssterke blir vinnere, og de eldre blir taperne. Allerede har over en halv million nordmenn privat helseforsikring.

En ekspertgruppe i EU har sett på helsevesenets motstandskraft hvis vi utsettes for nye påkjenninger – som pandemier, naturkatastrofer og flyktninger (Assessing the Resilience of Health Systems in Europe). Her framheves viktigheten av å ha litt å gå på når en ny bølge treffer oss. I vår iver etter å spare penger og ha «et helsevesen som lønner seg» har vi satt landet i en farlig situasjon. Rapporten «The World at Risk» fra WHO fra 2019 (før pandemien) sier klart at nye store helsemessige utfordringer kan bidra til både økonomisk og politisk kaos- hvis vi ikke er bedre forberedt. Vi er på overtid. Det må tenkes nytt når det gjelder struktur og kapasitet i norsk helsevesen. I dette bildet må også lokalsykehusene spille en viktig rolle. Det er på tide å stikke fingeren i jorda og revurdere virkeligheten.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe