Med den gjennomgående kunnskapsmangelen om kvener i samfunnet ser vi med bekymringer på hvordan fremtidens ledere og politikere skal ta de rette valgene for oss, både nå og i fremtiden.

Velger man å snakke høyt om sin identitet havner man gjerne i en posisjon hvor det er forventet at du er både historiker, representant og lingvist. Man må ha full kunnskap om hvem og hva kvener er, hvorfor vi defineres som et eget folk, og om hvorvidt språket vårt er en finsk dialekt eller et eget språk (som det også har status som).

Fornorskingspolitikken har forårsaket store brudd i kunnskapsformidlingen mellom generasjonene, som har ført til lav kulturell selvtillit blant oss unge. Ønsker man å søke kunnskap om vårt folk og vår kultur er det en høy terskel for å finne den. Bor man nordpå har man kanskje slekt eller naboer å spørre, men bor man sør i landet finnes det få alternativer til å finne riktig informasjon.

Midt i alt dette sees man ofte på som en representant for hele det kvenske folket. Sier man dette høyt møtes det ofte med tvil og mistenksomhet. Men hvor mye kven er du egentlig? Kan du virkelig kalle deg det? Denne tvilen og mistenksomheten kan være noe som blir rettet mot en, så vel som noe man retter inn mot seg selv. Det er mye å bære som en ung kven i søken etter egen identitet.

foto
Fornorskingspolitikken har ført til lav kulturell selvtillit blant unge kvener, skriver innleggsforfatterne. Foto: Privat

Helt fra barnehage til høyere utdanning sitter lærerne selv og lager egne skoleressurser til kvenskundervisning fordi det finnes svært få skolebøker, lite litteratur og ressurser. Selv i de områdene med lovfestet morsmålsundervisning i kvensk og finsk, sliter man med å finne folk til å undervise det. Her havner man i en uheldig spiral, hvor man ikke får undervist kvensk grunnet mangel på lærere som er komfortabel med å undervise om det, samtidig som man ikke får tettet lærergapet grunnet mangel på folk som har fått undervisning i språket.

Mellom 2014 og 2019 gjennomførte Kvenungdommen et prøveprosjekt med kvääniluusit – kvenske loser, som ligner de eksisterende ordningene med jødiske og samiske veivisere. Pilotprosjektet konkluderte med at det er et stort behov for formidling av kvenske språk og kultur i skoleverket, men at ansvaret for å møte og dekke samfunnets behov ikke kan ligge på ungdommen selv. Det ender kun med utbrent kvenungdom.

Dessverre speiler dette seg i resten av samfunnet også. Kunnskapen om kvener og det kvenske språket er liten og svært mangelfull. I lærebøkene omtales vi tilnærmet ikke, og der hvor vi gjør det, er det gjerne i en forbigående setting. Måten vi blir skrevet om gir ofte et inntrykk av at vi er noe som en gang eksisterte, og ikke som noen som fremdeles eksisterer. Noe vi i aller høyeste grad gjør. Med denne kunnskapsmangelen ser vi med bekymringer på hvordan fremtidens ledere og politikere skal ta de rette valgene for oss, både nå og i fremtiden.

Den reelle dybden av disse problemene blir særlig tydelig i møte med storsamfunnet. Vi møter en generell motvilje både i det offentlige og private. Som nevnt tidligere er kampen om undervisning i kvensk en stadig oppoverbakke. Universitetet i Tromsø (UiT) har offisielt et tilbud om kvensk utdanning, som de ofte skryter av, men som ikke fungerer i praksis. De tar nemlig ikke opp studenter, og flere unge kvener med planen klar må vente nok et skoleår før de kan studere det de egentlig ønsker.

Lenger sør møter kvener også på motvilje. I Bergen ble det tidligere i år foreslått å innlemme kvenfolkets dag og den internasjonale romanidagen i kommunens flaggregelverk. Deres flaggregelverk inneholder allerede dager som ikke er offisielle flaggdager i Norge, deriblant de svenske, finske og islandske nasjonaldagene, samt Danmarks grunnlovsdag. På tross av at Bergen allerede hadde flagget med kvensk flagg måneden i forveien, ble forslaget nedstemt av flertallet av partiene. Byrådspartiene skylte i begrunnelsen sin på de andre nasjonale minoritetene, og mente at ettersom alle ikke hadde flaggdag, ville de ikke flagge for noen.

Motviljen er dessverre ikke bare begrenset til å gjelde oss som gruppe, men også som enkeltpersoner. Deriblant et tilfelle hvor en ung kven fikk bekymringsmeldinger sendt til jobben sin, grunnet et ønske om å skrive om historie i kvensk kontekst. Et annet finner vi hos en ung kven som endte opp med å stryke på en semesteroppgave hvor det skulle skrives om et samtidsaktuelt tema, da vurderingsansvarlig mente det kvenske «ikke var aktuelt nok».

Vi kan trekke fram slike eksempler i en evighet, men håper dette gir et inntrykk av hvilke utfordringer vi møter som unge kvener i dag. Hovedpoenget er at kvener i høyeste grad er et folk med et levende språk og en levende kultur i vekst, og vi håper den generelle kunnskapen blant befolkningen henger med. Vi forsvinner nemlig ikke med det første.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe