Øystein Schmidt Kommunikasjonsdirektør Danske Bank

Havet fylles med plast og kloden blir stadig varmere. Jeg er dypt bekymret for at min sønn ikke skal få de samme sommerminnene som meg. Løsningene på fremtids miljøutfordringer kan vi finne i noe så overraskende som bank og kapitalmarked.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Mange av mine 44 beste somre har jeg tilbrakt på Grøttingen på Fosen. Selv om jeg er rogalending, kan jeg takke min nå avdøde bestefar for at denne perlen ved havgapet fortsatt er i min families eie. Mange av mine varmeste og tryggeste øyeblikk har spilt seg ut nettopp her ute ved havgapet. Her fanget mitt søskenbarn og jeg små krabber og flyndrer som var igjen i dammene etter at flo hadde blitt til fjære på den lille stranda et steinkast fra det gamle gårdshuset, og her fylte jeg en hel balje med små frosk for å vise dem til bestemor som hvilte middagslur, bare for å få en søvndrukken beskjed om frosker var litt ekle og at de kanskje ikke burde tas med innendørs. Det var nok ikke alltid finvær og sol ute ved Grøttingen om somrene, men slik jeg husker det så var det jo det.

Nå er det jeg som skal få lov å bringe disse opplevelsene videre. Min sønn Abel på fem år, som heller ikke han har stemmeprakt som kan sies å lyde særlig trøndersk, er godt i gang med å fylle sin egen minnebank med sommerøyeblikk fra det lille stedet ute ved havet. For noen få dager siden, på en av de få ettermiddagene det faktisk har vært fint vær her i regionen denne sommeren, gikk vi sammen hånd i hånd ned mot stranden. Jeg hadde lovet ham spennende saker! Han lyttet med store øyne om hva pappaen hans hadde opplevd på stedet tilbake i «gamle dager». Men ville det være småflyndrer å fange fremdeles? Krabber? Var de gamle stedene der de beste dammene pleide å være der ennå? Svaret var heldigvis ja. De små fiskene i fjæra var like lite gira på å fanges som jeg husker var da jeg var liten, og krabbene småsprang fremdeles sidelengs idet vi løftet på en av de store steinene som lå mellom tang og tare. Alt var heldigvis ved det gamle – eller var det det?

Det er nemlig én aktivitet Abel og jeg endte opp med å gjøre denne ettermiddagen som jeg aldri husker at jeg i min barndom så meg nødt til å gjøre, en aktivitet som alltid gjør at turer til strender, havgap og andre områder nær sjøen anno det 21. århundre for meg alltid har et lite snev av vemod over seg: rydding av plast. En bit av et dekk her, en slange av noe slag her, noe som en gang var rundt en sjokolade, små og større biter gjennomsiktig plast, en annen ubestemmelig bit av hard svart plast. Begynner man først å plukke et par ting, slik at man deretter starter å kikke etter mer, er det ting å plukke opp over alt. 5-åringen rister forferdet på hodet og sier «denne skal jo ikke være her», og jeg kan jo ikke si meg annet enn hjertens enig.

Jeg begynner med det samme å tenke på Sisyfos, konge, helt og skrekkeksempel i gresk mytologi, skal man tro Wikipedia. Ifølge mytene dømte gudene ham til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Det er dette som naturlig nok har gitt opphav til uttrykket «sisyfosarbeid», om et forgjeves evighetsarbeid eller en håpløs oppgave uten slutt. Vi bedriver ekte sisyfosarbeid Abel og meg denne ettermiddagen. For selv om jeg nesten på automatikk begynner å plukke plastsøppel de gangene jeg er nær havet, aldri forlater en strand uten en pose eller et par never med noe som har kommet rekende med bølgene, vet jeg jo at det er et håpløst prosjekt. At jeg kan returnere til nøyaktig samme sted i morgen og bare fortsette plukkingen. Ifølge WWF havner et sted mellom 8 og 12 millioner tonn plast i havet hvert eneste år. 15 tonn hvert minutt. Det sier seg selv at Abel og pappaen hans sin innsats denne fredagen ikke akkurat gjør at verdenshavene får seg en fortjent pustepause.

I en sådan stund, mens jeg står der fremover lent og bedriver denne symbolhandlingen som jo plukking av plast i fjæra, er det riktig å spørre hva som virkelig monner i miljøpolitikken. Et svar finner vi faktisk i finansnæringen. Klarer vi å styre pengene i grønnere retning, har det stor betydning for miljøet. For eksempel har min egen arbeidsgiver, Danske Bank, spart atmosfæren for 1 million tonn Co2 i fjor med prosjekter finansiert med grønne lån. Neste år vil Danske Bank runde 400 milliarder kroner i ulik grønn finansiering til bankens kunder. Betydelige summer som kutter betydelige utslipp!

For selv om mange av disse størrelsene, summene, begrepene – alle er noe abstrakte og muligens vanskelige å ta inn over seg, vanskelige å forstå rett og slett, så er det slikt som må til dersom vi skal greie dette her, dersom vi skal kunne stå der på stranda om 30, 50, 80 år og ikke da konkludere med at det er for sent – for havene, for naturen, for Moder Jord.

For Abel og meg denne ettermiddagen føles det jo vitterlig veldig bra og kunne ta et tak, kunne fylle nevene og få et inntrykk av at vi gjør vårt. Men det alene flytter dessverre lite. Det må betraktelig større never til for å takle de store utfordringene. Dessuten må vi jo ha neve hver ledig, slik at vi hånd i hånd kan gå hjem igjen til den gamle gårdsbygningen på Grøttingen på Fosen, med både fangst som både er levende og laget av plast.

Adressa-samtalen 3. august: – Jeg synes det er flaut når jeg leser om slike hyttefelt. Gjester: Dag O. Hessen, Åslaug Haga og Dagmar Hagen.