En må nærmest mestre intrikate og irrelevante tester for å kjøre buss eller jobbe i kassa på Kiwi.
En kritikk av tanken om at alt kan testes og måles.
Testing av personlighet og intelligens er i vinden, pseudovitenskapelige tester som 16 Personalities og The Big Five gjøres til lettbeint underholdning, HR- og rekrutteringsbransjens syn på slike tester antar form av noe nyreligiøst men alt dette har potensielle implikasjoner: En må nærmest mestre intrikate og irrelevante tester for å kjøre buss eller jobbe i kassa på Kiwi.
Dette er i seg selv ikke noe nytt. I USA begynte Frederick W. Taylor å måle folks evner til å løse ulike, konkrete, arbeidsoppgaver. Målet var å effektivisere, det skulle gå på bekostning av arbeidstakerne, og ikke på profitt. Det nye er at man har begynt å kreve testing i intervjusettinger her til lands, og det til og med for jobber som er ment å være lavterskeltilbud. Om ikke var ille nok at man nærmest må ha en master for å sitte i kassa på butikken, så blir man nå i tillegg testet på tvilsomt grunnlag. De som rekrutterer kunne ha vært ærlige og sagt at det var mange søkere på stillingen, derfor fikk ikke du jobben, men istedenfor strør de salt i såret ved å få kandidater til å føle seg dumme og utilstrekkelige.
Spør de deg om hvilket dyr du er, bør du ikke svare dette
Det høres ut som en drøy påstand, men å holde folk nede var jo nettopp årsaken til at de første intelligenstestene ble utviklet. Da sir Francis Galton begynte å måle intelligens i England på slutten av 1800-tallet, så var det for å bevise at høy intelligens og begavelser var nedarvede egenskaper. Dette var for å forsvare at man hadde en overklasse, et kostskolesystem, og at arbeiderklassen ble holdt nede. Testingen ble med andre ord utviklet for å legitimere klassesystemet. De som hadde kostskolegang, universitetsutdannelse og overklassebakgrunn hadde en felles forståelseshorisont, de tenkte likt, Galton var fra samme bakgrunn, og dermed var det på forhånd gitt hvem som gjorde det bra og ikke (prøv å bytt ut felles bakgrunn og forståelseshorisont med etnisitet og ulik forståelseshorisont, så ser du at dette er problematisk).
Dette var i tråd med datidens vitenskapsparadigme: alt skulle klassifiseres; alt skulle settes inn i taksonomier og typologier, troen på positiv viten var stor. Selv er jeg arkeolog, så jeg vet et og annet om typologier for sverd, keramikk og flintredskaper, noe som fungerer godt til det formålet, men det er verre å klassifisere mennesker. Galton var da også opptatt av raseforskning og frenologi; ideer som for lengst er blitt hevet på historiens skraphaug. Men testingen består. Og det er en rød tråd fra det de drev med da til det som er kutyme i dag. Og om det virker som om ting flyter litt sammen og blir uklart i teksten, så er det nettopp fordi det er sånn det er; alt henger sammen, og alt er grums og gråsoner.
Et tilbakeskritt for et inkluderende arbeidsliv
På den andre siden av den engelske kanal, rundt 1900, drev Alfred Binet testing av franske skoleelever under dekke av at det var for å tilby ekstra oppfølging til de som slet. Det tok ikke lang tid før Binets test fant veien til USA, der Lewis Terman ved Stanford-universitetet utviklet Standford-Binet testen. Det er denne testen som er grunnlaget for de IQ-testene som brukes i dag. Jeg siterer fra hans bok The Measurement of Intellingence (1919):
«[ …] Ikke alle kriminelle er evneveike, men alle evneveike er i det minste potensielle kriminelle. Det at alle evneveike kvinner er potensielle prostituerte er det vel få som vil si seg uenig i.» Sitatet er oversatt fra engelsk.
Termans resonnement går ut på folks manglende evne til konsekvenstenkning og selvdisiplin. Eller moralsk brist og mangel på karakter. Han går langt i å navngi sosialkasus, familier som har slitt gjennom generasjoner; personvern eksisterer ikke. I virkeligheten dreide det seg egentlig mest om sosial bakgrunn og et mangelfullt system som i praksis var designet for å holde folk nede; det er de ressurssvake som rammes, gang på gang.
Syns du fremdeles at testing er ok?
Å vere utlending i den norske arbeidsmarknaden
Når du i 2022 blir testet på jobbintervju, så er det nettopp en arv etter Galton, Binet og Terman, men også en overlevering av tankegangen om at alt kan testes, og at alt kan måles. Jean Piaget sa at et godt resonnement var viktigere enn et riktig svar, men de standardiserte testene man bruker tar ikke hensyn til det. Når du sitter med testen i hånda i et lyst og fint kontorlokale, så kan det hende at du er en av de heldige som går videre til en flott kontorplass i det samme, lyse lokalet der air conditioning og kaffemaskin gjør arbeidshverdagen behagelig, men du sitter der basert på resultat og tankegang som tidligere, og i sin ytterste konsekvens, sendte folk i konsentrasjonsleirer. Ja, for intelligenstesting og raseteori, så vel som ideen om at noen er bedre enn andre, har faktisk felles utgangspunkt.
Det er ikke dermed sagt at måling og testing ikke kan ha noe for seg, om det gjøres riktig og på etisk vis, og om det har faglig tyngde; den testingen og målingen som benyttes i jobbintervju er basert på sneversyn, og de fremmer nettopp sneversyn. De er designet sånn at folk med noenlunde lik tankegang skal kunne lykkes.
Arbeidslivet og HR-bransjen liker nok å tenke at den er framoverlent og framtidsrettet, det snakkes om inkluderende arbeidsliv, men om den faktisk hadde vært progressiv på ekte, så hadde intervju- og arbeidslivs-testing blitt sendt på historiens skraphaug for lengst.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.