Slik går det når en matsnobb fra Østfold setter kurs for Coop Storlien.

Det er torsdag morgen, og jeg sitter på fleskebussen, farkosten som gir trøndere gratis skyss til Coop Storlien, den midtnorske grensehandelens ubestridte sentrum. Som alle andre har jeg hørt historiene om folk som fyller kofferten med snus og Falcon Export. Episoder fra grensekontrollen der ingen innrømmer å ha tøyd kvotene over bristepunktet. Skal man tro dem, har jeg begitt meg ut på den mest harry av alle harryturer.

foto
MORGEN I MUNKEGATA: Ti minutter før avreise til den midtnorske grensehandelens ubestridte sentrum, Coop Storlien. Foto: Morten Langfeldt Dahlback

Hvem skulle være bedre egnet til å harselere med noe sånt enn meg? Gjøre narr av den mellomstore Coop-butikken som ligger som en salgsmaskin midt i fjellandskapet, omkranset av åsrygger og bartrær? Kaste et skråblikk på handlevogner så fulle av sprit og snop at de knaker i sammenføyningene?

Tross alt er jeg en matsnobb. Morgenkaffen lager jeg av nykvernede bønner, med stoppeklokke og digitalvekt ved siden av håndbryggutstyret. Jeg er en stolt eier av en sous vide-dings som tilbereder kjøtt til perfekt kjernetemperatur. Jeg har sterke meninger om bruken av fløte i spaghetti carbonara (det er en perversjon).

Men nei, jeg er

ikke her for å hovere over grensehandelen. Hvordan folk sparer penger er ikke min sak. Riktignok vakler jeg i overbevisningen de første minuttene jeg oppholder meg i butikken. En hylle er så proppet med bacon at jeg spontant finner på nyordet "blodpropp-bonanza". Noen glass med poteter i lake ligner på indre organer senket ned i formalin.

foto
ET DIGERT STYKKE NORGE: Og like bak Freia-sjokoladen lurer det største bacon-berget jeg har sett. Foto: Morten Langfeldt Dahlback

LES LEDEREN: Doktor Frankensteins avgiftsmonster

Bussjåføren oppfordrer oss til å stille oss i kø for å hente ut polvarer før vi går i butikken. Han minner meg på at jeg er en urutinert harryhandler. Planen var å kjøpe vin jeg ikke får tak i her hjemme. Jeg trodde opplegget var vanntett. Konto på systembolaget.se? Jajamensann. Finne vin fra produsenter som ikke er representert på polet. Självklart. Det var duket for Zinfandel fra California. Min indre vinsnobb gned seg i hendene.

foto
Foto: Tegning: Karl Gundersem

Så møtte jeg virkeligheten, og den sa «tyvärr». Et land som kunne endre kjøreretning over natten, må da kunne levere noen flasker vin på et par dager, tenkte jeg. Glem det. Den harde beskjeden fra Systembolagets bestillingssystem er at de trenger ti dager. Som trøst gjør jeg som alle andre og rasker med meg en kasse Norrlands guld. Det er folköl på 3,5 prosent, men i det minste har den en elg på boksen som endrer farge når ølen er kald nok.

Er det harry? Tja. De fleste medpassasjerene ser ut til å være studenter som skal handle inn til fadderuka. Jeg får ta bilde av handlevogna til noen av dem, den er full av chips og klassiske vorspiel-ingredienser. Jeg har sett mer harry innkjøp på Meny på Solsiden. Dessuten er svenskehandel mer enn bare tilbudsjakt.

foto
HARRY? NEPPE. Heller en ganske vanlig handlekurv. Foto: Morten Langfeldt Dahlback

LES KOMMENTAREN: Billigere mat? Landbrukspolitikken er elefanten i rommet

Grensehandel handler også om å finne nye smaker og matvarer. I Fredrikstad, der jeg vokste opp, var ostehyllene en lang, lang rekke av Norvegia og G35. Der sto de i blek og lysebrun majestet, uten at andre tronpretendenter gjorde dem rangen stridig. Kjøttdiskene vaklet under vekten av grillkylling og flintstek. Grandiosaen var i ferd med å feste grepet om norske smaksløker for alvor.

På den andre siden av grensen var det annerledes. Med jevne mellomrom satte vi oss i familie-Skodaen med kurs mot Svinesund og Strömstad. Det var et overflødighetshorn. Maasdamer og Västerbotten-ost, polarbrød, italiensk fennikelsalami skåret i tynne, glinsende skiver av damen bak delikatessedisken.

foto
SVENSK POTET? Det likner mer på noe fra en biologitime. Foto: Morten Langfeldt Dahlback

En gang kom jeg i skade for å sperre veien for en eldre dame. Blikket hun sendte meg var en blanding av bunnløs grådighet og svart raseri. Still deg aldri mellom en østfolding og hennes nötfärs, har jeg tenkt siden, for hun kjører med glede handlevognen over tærne dine. I støyen fra tilbudsjegerne kan ingen høre deg klynke.

Men det jeg husker best, er en liten butikk som solgte godteri. All ære til Freia og Brynildsen, men her hadde de lite å stille opp med. Det bugnet av cappuccino-kuler, sjokolade med pæregelé og pistasjpraliner. Grønn marsipan! Hva mer kunne en tiåring ønske seg?

Også på Storlien finner jeg glimt av svensk matkultur. En ensom mann deler ut smaksprøver av en hasselnøttkrem. Han understreker at den er vegansk, forteller om hasselnøttgårdene Coop eier i Tyrkia. Slår jeg til? Selvsagt. Jeg kommer over en hylle med vegetarpølser og en tube med en mystisk substans som kaller seg "Vegiar", tilsynelatende en tangbasert kaviar (takk, men nei takk). Jeg finner til og med harissa, en chilipasta jeg ellers må tråle Trondheims grønthandlere for å få klørne i.

Ja, norske matvarekjeder taper penger på handelslekkasjen til Sverige. Og selvfølgelig er det mange som reiser over grensen for å hamstre snus, sukker og saltvannsfylt bacon.

Men når jeg kan legge et digert stykke Västerbotten-ost i handlevognen, kunne det ikke brydd meg mindre. Det eneste som plager meg, er at jeg ikke fikk bestilt vin, som en annen amatør. Neste gang jeg tar fleskebussen, er det skjerpings.

Les flere kommentarer av Morten Langfeldt Dahlback her

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter