Jeg går tur, i gatene der jeg bor. Rotvolljordene i all sin prakt. I dag gul halmstubb i vakker kontrast mot grønne åser og koller, den blå fjorden og Fosenfjellene i det fjerne, og en høy, lett sløret blå himmel. Den stadig skiftende utsikten her, enten jeg venter på bussen om morgenen, går tur på dagen eller i kveldingen, jeg får noen minutters fred i hjerte og sinn.

Les også: Her er alle debattinnlegg om Nidarø.

I det siste kommer stadig et sitat opp i hodet mitt. «Allt är mitt, och allt skal tagas från mig. Inom kort skall all ting tagas från mig.» Pär Lagerkvists vakre, stemningsmettede dikt. Alt skal tas fra meg. Innen kort tid skal disse jordene bygges ned. Dette vakre kulturlandskapet, åpenheten, kornkammeret, maten vår, luft og lys og ro for sjelen – landskapet jeg var med å slåss for, fremmet verneforslag for, det er mer enn 25 år siden. Så mange år fikk vi, nå er det snart slutt.

LES OGSÅ UKEADRESSA: Evig eies kun det tapte

Nasjonalt verneverdig kulturlandskap, det er for lenge siden vedtaket ble fattet, det er glemt. Hvis ingen tar til vettet, setter foten ned og sier: Dette er for verdifullt til at vi kan kaste vrak på det! Er Norge nå en så fattig nasjon at vi må skusle bort og bygge ned matjorda? Har vi trondhjemmere og våre folkevalgte politikere så liten respekt for arven etter forfedrene, for det vakre, natur og landskap, at vi kan grave det opp og bygge det ned uten sans for de lange linjene, for overblikket, for skjønnheten og naturen? Arvesølvet og korngullet skal ofres for «utviklingen». Alternativene finnes, men en fattig kommune har ingen styringsverktøy lenger. Alt skal tas fra meg, fra oss som bor i byen her. Rotvoll, Overvik, Øya, Høyskoleparken. Alt skal ofres på «utviklingens» alter:

«Det är vackrast när det skymmer.

All den kärlek himlen rymmer ligger samlad i ett dunkelt ljus över jorden, över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av händer.

Herren själv utplånar alla stränder.

Allt är nära, allt är långt ifrån.

Allt är givet människan till lån.

Allt är mitt och allt skall tagas från mig, inom kort skall allting tagas från mig.

Träden, molnen, marken där jag går.

Jag skall vandra, ensam utan spår.»

Pär Lagerkvist 1919.