Politikere får ufortjent mye pepper. Det er takket være dem at vi har fått et samfunn som faktisk ikke er så aller verst å leve i.

Vi har klart oss rimelig godt i Norge. De revolusjonære, de liberale og bremseklossene har på merkverdig vis klart å påvirke hverandres fornuft. At vi har tilbakelagt reisen fra u-land til «verdens rikeste» på noen få generasjoner, skyldes ikke bare at vi har hatt flaks med naturressurser, geografi og stormaktenes luner. De utskjelte politikerne må faktisk også ha gjort noe fornuftig.

Hva ville Norge vært uten Oljefondet? Uten folketrygden, offentlig helsevesen og gratis skole og universitet, uten et levende landbruk landet rundt og et næringsliv som kan vokse. Uten vår høye kvinneandel i (nesten) alle deler av samfunnet?

Og viktigst av alt: Hva ville Norge vært uten at det store flertallet av innbyggerne har en grunnleggende tillit til hverandre og til stat og styringsverk? Politiske og populistiske bevegelser i konstant opposisjon til «det bestående», rokker ikke ved dette, tvert imot, de er en viktig del av det dynamiske spillet som utgjør et samfunn.

Les også kommentaren "Farvel med Storheia"

Verdifull kulturarv er kastet på båten, vi er i ferd med å ødelegge naturen, fordeling av goder vil aldri bli helt rettferdig, og det er fortsatt noen som faller utenfor. Det finnes mobbing, dårlig eldreomsorg og arbeidsledighet, men bare det at vi legger lista høyt, viser at det ikke står så aller verst til.

Poenget mitt er ikke nødvendigvis å hylle politikere og demokrati, selv om det kunne vært fortjent, poenget er å understreke betydningen av gode politiske beslutningsprosesser og fremsynte avgjørelse. Det er fascinerende å tenke på hvordan landet og byen hadde vært hvis avgjørelsene hadde gått en annen vei.

Hva ville Trondheim vært uten NTNU? Om ikke Stortinget 31. mai 1900 med 74 mot 40 stemmer hadde vedtatt at den tekniske høyskolen skulle legges hit, ville vi vært en søvnig småby. Politiske beslutninger avgjør hvordan byen vår blir å bo i de neste femti eller hundre år - og ofte mye lenger.

Ville vi vært like glad i Trondheim dersom politikerne som ønsket å rive hele Bakklandet til fordel for en hovedvei, hadde fått viljen sin? Aksjonister utenfor det politiske systemet kjempet i et tiår, i tillit til at beslutninger kan påvirkes.

Da bystyret i Trondheim i 1858 skjønte at det måtte investeres i vannverk, kloakk, brannvesen og ny bru til Bakklandet, ansatte de Carl Adolf Dahl til å lede arbeidene, noe som skulle prege byen helt frem til vår tid. Det var hans havneplan som etter mye strid, fikk flertall og ga oss en helt ny bydel, stor havn og jernbanestasjon på Brattøra.

At et annet forslag om å grave seg tvers over Nidareid ved Skansen og slippe sjøen inn til en ny havn i Nidelva, ikke fikk tilslutning, sier også sitt om politikkens betydning.

Hvorvidt stadsingeniør Dahl ville ha bejublet vedtaket om å slippe til dagens store kongresshotell på Brattøra, vet vi selvsagt ikke, men nesten før hotellet var tatt i bruk, så vi at beslutningstakere angret. At han ville ha nikket anerkjennende til de nye tunnelene og avlastningsveien over området han planla, er mer sannsynlig.

Cicignons byplan er et eksempel på at beslutningene kan få betydning langt inn i fremtiden. Etter 330 år gjelder den fortsatt og står seg godt.

Les også kommentaren "Hvem skal passe på byen nå?"

Politikerne på 1960- og 70-tallet hadde ikke tanker om klimakrise eller at bilen kunne bli et problem. De ville ha en privatbilbasert by og spredte boligbyggingen til klynger langt unna sentrum, midt i de beste jordbruksarealene. Men samtidig sparte de Bymarka. De siste ti-femten årene har mantraet vært fortetting og forsøk på å begrense biltrafikken, men fortsatt skal boligene helst bygges i matfatet.

De store beslutningene om byutviklingen skal stå seg i et langt perspektiv. Vi kan ikke kreve at politikerne skal være synske, men det hviler et betydelig ansvar på dem som lar seg velge til å bestemme hvordan byen skal utvikle seg. Fremsynte, uavhengige og kloke folkevalgte er en avgjørende styrke for ethvert samfunn. Nyhavna blir neste prøvesten.

Den 330 år gamle byplanen til Cicignon gjelder fortsatt.
Brattøra: Stadsingeniør Dalhs store havneplan ble til slutt vedtatt og er i dag en stor bydel, med nye fremtidsvisjoner.