«Vi tilpasser oss det digitale samfunn, må vite. Taster 1 for hjelp, 2 for øyeblikkelig hjelp og 3 for akutt, i det aggresjonen når bristepunktet» skriver Liv Turid Storli i dette debattinnlegget.
Det var da jeg skulle kontakte Vegvesenet det gikk galt. Det vil si; jeg ga opp.
Da hadde jeg ventet i flere minutter på å komme gjennom på telefonen. Til slutt fikk jeg beskjed om å legge igjen telefonnummeret mitt, slik at de kunne ringe meg. Senere.
Men som sagt, da hadde jeg gitt opp. Det var uansett ikke Vegvesenet Norge, jeg ønsket å snakke med, men Biltilsynet i Oppdal – hvis det heter Biltilsynet lenger da. Tidligere kunne man ringe direkte til Biltilsynet i Oppdal. Eller rett og slett møte opp og snakke med dem. Ansikt til ansikt. Men det var før. Eller for bare et par år siden.
Les også Adresseavisens mening: Folk kan ikke tvinges til digital kontakt
Hvor er damen i skranken
Det bringer meg til saken: Hvor er det blitt av «damen i skranken» – personen i luka- eller stemmen i telefonen? Det føles lenge siden de forsvant. Men vi har jo klart oss uten, for så vidt. Vi tilpasser oss det digitale samfunn, må vite. Taster 1 for hjelp, 2 for øyeblikkelig hjelp og 3 for akutt, i det aggresjonen når bristepunktet. For tellerskrittene raser på mens den digitale telefonstemmen ufortrødent messer om alt du kan gjøre dersom du IKKE holder tråden, men legger på og går over på www firma slash dott kom ætt enno. Eller noen lignende. Og det gjør vi jo ikke. Så slik ble de kvitt en kunde til, gitt.
«Nå må du velge Digital postkasse» lød befalingen fra Staten for et par år siden. Det var både sikrere, enklere (!) og billigere for oss alle. Forordningen ble virkelig til å forstå når man fikk ulike postkasser å velge mellom, som Digipost eller e-Boks. Og for sikkerhets skyld skulle selvangivelsen ikke komme på noen av delene, men på Altinn. Slik skulle man spare penger på porto, papir og transport.
Og videre: «Dersom du ikke oppretter digital postkasse hos e-Boks eller Digipost, vil du motta brev på papir eller gjennom innlogging på offentlige virksomheters egne portaler.» Særlig, som ungdommen ville ha sagt.
Opptatt av debatt? Les også: Åpne kontorløsninger skaper ikke bare trøbbel
Tenker på far min
Jeg tenker på far min. Han er snart 92. Her forleden hørte jeg på nyhetene at hver 4. nordmann ikke åpner sin digitale postkasse og sjekker posten. Det forundret meg ikke. Hadde ikke stusset om det gjaldt halvparten av befolkningen heller. Hvem vet om de har digital postkasse eller ikke? Ikke far min i alle fall. Han har verken epostadresse eller passord, så vidt han vet. Og etter som han verken har Iphone, Android eller nettbrett kan han heller ikke laste ned en app for slik å «gå inn» og lese de glade budskap fra det offentlige.
Det far min har, er et personnummer og en analog telefon. Og hittil har han greid seg med det. I alle fall hvis han finner et telefonnummer i katalogen fra 1997, den typen man kan bla i. Her ordner han opp på den gamle måten, ved å snakke med noen i andre enden. Vel å merke hvis han ikke kommer til en talepostkasse og må begynne å taste én for ditt og tre for datt. Og hvor i huleste er firkanttasten?? Han kan også finne på å «gå inn» på den måten man gjorde før; stikke innom det aktuelle kontoret. Jeg er sikker på at faderen kan nå både det ene og andre «vesenet». Hvis de bare åpner opp i andre enden.
Mer debatt: Hei du Marianne, jeg er Tesla-eieren som kjeftet på deg i rundkjøringen
«Ole» som hjelper
Enn om alle etater, i alle fall de offentlige, kunne holdt an litt? Brukt noen overgangsår før de skrotet sine «gammeldagse» løsninger? Slik at faderen, og andre med ham, kunne få fortsette å klare seg selv. Kanskje kunne også yngre deler av befolkningen hatt nytte av det? Skatteoppgjøret er én ting, verre er det om man går glipp av en viktig beskjed fra sykehuset fordi man ikke sjekker Digipost.
Selv står jeg et sted midt imellom den gamle og den nye tid. Henger så vidt med på slash, dott og ætt. Finner firkanttasten, men sukker lettet dersom stemmen i den andre enden svarer «Hei, dette er Ole, hva kan jeg hjelpe deg med?»
Det er ikke lenge siden jeg skiftet mobilleverandør, for n’te gang. Og gjett hvorfor jeg er fornøyd nå? Jo, fordi de har en «Ole» som hjelper, snakker så jeg forstår, og har god tid.
Og når det hele er over og saken er løst, sier han: Var det noe mer jeg kunne hjelpe deg med? Det er nesten så jeg svarer «ja, siden du nå spør..!».
Hør våre kommentatorer snakke om Hytteturen fra helvete, messenger-mobbing, Trond Giske på fest og litt politikk
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
