En fisk som svømmer i ring skaper noen av de aller største formuene i landet. Det er ikke urimelig at lakserikingene også betaler for seg.

foto
Far og sønn: Frøyværingen Gustav Witzøe (63) og sønnen Gustav Magnar (23) er blitt rike på oppdrettslaks. Grunnlaget for rikdommen er verdiene som er skapt i Salmar. Foto: Glen Musk, Adresseavisen

Frøya er landets rikeste kommune, målt i gjennomsnittlig skattbar formue per innbygger. Det er noen enkeltpersoner som trekker snittet mye opp, men Frøyas plassering viser også at lakseeventyret for alvor er i ferd med å prege landet. Frøya er landets største produsent og eksportør av laks, men også i en rekke andre kommuner i Trøndelag og langs resten av kysten er verdien av lakseoppdrett godt synlig i skattetallene.

Det er mange som er blitt rike av laks i merder. Noe av rikdommen kommer fra salg av oppdrettskonsesjoner, men for de aller rikeste er formuen en konsekvens av eierskap i selskaper som driver produksjon og foredling av laks. Far og sønn Witzøe og Leif Inge Nordhammer har store formuer fordi verdien på det børsnoterte selskapet Salmar har økt i takt med laksepris og produksjon.

Helge Gåsø er en annen frøyværing som er blitt svært rik på oppdrettseventyret. Gåsø har kommet sterkt tilbake etter at Sparebank 1 SMN i 2003 overtok virksomheten hans i oppdrettsselskapet Midnor og solgte det til Lerøy.

John Fredriksen, verdens rikeste nordmann, men ikke norsk statsborger, er største eier i Marine Harvest, verdens største lakseprodusent. En av Fredriksens døtre skal ha sagt at familien tjener ti millioner kroner på havbruk. Hver dag.

Lakseformuene er ikke bare til personlig glede og nytte. Når noen tjener ekstremt mye, kan også ringvirkningene bli store. Oppdrettseventyret fører til høytrykk og gode dager for en lang rekke underleverandører, blant annet innen brønnbåter, sykdomsbekjempelse, oppdrettsmerder og nøter. Ringvirkningene fra laksen gjør at kysten i Sør-Trøndelag, det vil først og fremst si Hitra og Frøya, regnes som det mest sprelske området for næringsvirksomhet i Midt-Norge. Når det lugger i oljenæringen, er det ikke rart at enda flere vender seg mot havbruk.

Store formuer og inntekter basert på oppdrettslaks avslører også baksiden av havbrukseventyret. Lakseformuene er tuftet på at oppdretterne har betalt svært lite for å bruke av samfunnets fellesressurser. Rikelig tilgang på sjøvann og plass har gjort det mulig å bli rik på laks. Oppdrettsmerdene ligger i fjorder og langs holmer, øyer og skjær. De bruker plass, men dette er plass som oppdretterne ikke har betalt mye for, og pengene har ikke gått til kommunene der merdene ligger.

Kystkommunene tar bare indirekte del i den eventyrlige rikdommen i laksemerdene. Selv om Frøya er landets rikeste kommune per innbygger, gir ikke det utslag på kommunebudsjettet. Frøya og andre oppdrettskommuner får del i lakseeventyret først og fremst ved at det sørger for stor aktivitet, tilflytting, høy sysselsetting og en voldsom optimisme. Dette gir skatteinntekter til kommunekassa, men kommunene har ikke fått ta del i den ufattelige rikdommen som er blitt skapt i merdene. Det er vedtatt at næringen skal betale for nye konsesjoner og fremtidig vekst. Pengene skal inn i et havbruksfond som igjen skal deles på oppdrettskommuner og litt til fylkeskommuner.

Når noen blir ufattelig rike av å låne samfunnets fellesressurser, er det ikke mer enn rett og rimelig at litt av rikdommen tilfaller fellesskapet.