Etter landets gjenforening følte vi tyskere oss endelig på riktig side. Mye av det er imidlertid basert på en feilslutning.

Ukraina-krigen har visket bort hellige prinsipper i Tysklands utenrikspolitikk. For første gang i Forbundsrepublikkens historie har landet levert våpen til et krigsområde. Gassrørledningen Nord Stream 2 har blitt stoppet, samtidig som forsvarsbudsjettet ble økt til to prosent av BNP. Landet innrømmet at de tok feil i sin vurdering av Russland. Og med dette forlot Tyskland «øst-politikken» som en av hovedpilarene i utenrikspolitikken. Men hvordan kunne tyskerne ta feil så lenge? Mye av det har med tysk historie å gjøre.

Tyskerne trodde at de endelig var på riktig side. Tysk historie har med enkle ord vært dramatisk de siste 150 årene. En person født i Berlin på tidlig 1900-tallet, kunne ha levd i fem ulike politiske systemer: Det tyske keiserriket (1871-1918), Weimarrepublikken (1918-1933), Nazi-diktaturet (1933-1945), så delingen mellom demokratisk Vest- og kommunistisk Øst-Tyskland (1945-1990). Siden da har landet blitt gjenforent.

En slik uro og diskontinuitet i landets og menneskenes biografier, har gjort inntrykk på folket. Man har blitt mindre risikovillig og er skeptisk til enhver forandring. Slik kan tyskernes risikoaversjon og stort ønske om stabilitet forklares. Tyskernes motto lar seg knapt oppsummeres under ordtaket «Never change a winning horse».

Tyskerne trodde at utenrikspolitikken deres var vellykket. I forbindelse med gjenforeningen og kommunistregimenes fall, ble ofte «historiens slutt» og demokratienes seier i hele verden nevnt. For tyskere var tysk enhet og Sovjetunionens kollaps et direkte resultat av politikken som ble verdenskjent under slagordet «Wandel durch Handel» - endring gjennom handel.

Det at man trolig har bidratt til å flerne jernteppet, ga landet for første gang siden andre verdenskrig historisk selvtillit. Endelig var vi tyskere på vinnernes side.Men denne selvtilliten baserer seg på en historisk feilvurdering.Øst-politikken førte til forsoning, ikke til enheten.

Motoren i 1970-tallets avspenningspolitikk var avklaringen av forholdet mellom Vest- og Øst-Tyskland. Forbundskansler Willy Brandt (1969-1974) var den sentrale aktøren i prosessen. Vest-Tyskland anerkjente Øst-Tyskland som en egen stat, samtidig som flere avtaler ble inngått med landets øst-europeiske naboer. Med dette ble et tillitsbasert forhold til Øst-Europa opprettet og frykten for en tysk revansje forsvant mer eller mindre.

I Vest-Tyskland trodde man imidlertid at økt handel og tettere kontakt med befolkningen imellom ville føre til større frihet, demokrati og menneskerettigheter i landene selv. Men det var det som akkurat ikke skjedde. Før Mikhail Gorbatsjov tiltrådte i 1985, hadde Sovjetunionen gitt lite bidrag til forsoningspolitikken. For å nevne noen hendelser; invasjonen av Afghanistan i 1979, Jaruzelski-kuppet i Polen i 1981 eller stasjonering av SS20- og Pershing 2-missilene. Alt dette skjedde til tross for forsoningspolitikken og økt handel mellom vest og øst.

Ifølge Øst-Europa-forsker Jan Caas Behrends førte forsoningspolitikken ikke til tysk enhet. Utfra kildematerialet fra Bresjnev til tidlig Gorbatsjov-tida kan det sies at de knapt snakker om tysk øst-politikk. Det var ikke poenget med Perestrojka å få til avspenning, men å gjøre Sovjetunionen konkurransedyktig igjen. Dette satte imidlertid i gang omveltningsprosesser som ingen tidligere hadde spådd. Den tyske gjenforeningen var dermed ikke et resultat av forsoningspolitikken, men det oppsto en mulighet å fremforhandle tysk enhet i denne ganske diffuse politikken til Gorbatsjov. «Wandel durch Handel» i tyskernes kollektive minne.

I dag blir fortellingen om at «Wandel durch Handel» førte til tysk enhet og til og med Sovjetunionens fall, ofte ikke motsagt. Det er faktisk en del av tyskernes kollektive minne. Jeg husker godt fra skoletiden at forsoningspolitikken var en sentral del av historiefaget. Men det er problematisk å fremstille det slik at økt handel og bedre internasjonale relasjoner førte til gjenforening, større frihet og regimeendring.

Man glemmer også fort at historie ikke er en lineær prosess. Brandt visste ikke på det tidspunktet at gjenforeningen skulle skje. Sett fra datidens øyne var forsoningspolitikken ganske kontroversiell, fordi man anerkjente Øst-Tyskland som en eget stat og aksepterte menneskerettighetsbrudd innenfor den sovjetiske interessesfæren. Spesielt det siste poenget ville vært uakseptabelt med tanke på Ukraina-krigen.

I tillegg glemmer man to andre store kanslere, sosialdemokraten Helmut Schmidts (1974-1982) NATOs dobbeltvedtak og utplassering av Pershing 2-missilene, står i sterk kontrast mot Brandts forsoningspolitikk. Sovjetunionens økonomiske kollaps var også et resultat av våpenkappløpet. I tillegg må kristendemokraten Helmut Kohl (1982-1998) nevnes, som hadde en god forhandlingsevne og et godt forhold til både vestlige statsministre og Gorbatsjov. Nå får tyskerne en kalddusj.

Hvis vi går ti år tilbake, kunne landet ikke ha vært i bedre tilstand. Tyskland har blitt gjenforent til tross for stor skepsis i nabolandene. Euro- og finanskrisen rammet landet ikke like hardt som andre land. Under Angela Merkel hadde Tyskland stor selvtillit og har blitt en europeisk stormakt, både økonomisk og politisk. Stemningen i den tyske befolkningen har vært helt annerledes, noe jeg prøvde å beskrive i min kronikk fra januar 2021.

Vi tyskere trodde at vi hadde funnet formelen i omgangen med Putin, til tross for sterk kritikk fra land i Mellom- og Øst-Europa. Som følge av energikrisen vil vi bokstavelig talt få en kalddusj.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe