Norske skoler starter igjen etter pandemiens kriseår og med pågående krig i Ukraina. Elevenes opplevelser er ulike, men alle barn kommer til å bli preget av disse krisene, noen mange år etterpå.
Dette vet jeg både av egen kriseforskning med de unge og av erfaring som etterkrigsbarn i Finland. Finland opplevde tre kriger i årene 1939–45 etter at Sovjetunionen angrep landet. På mange måter lignet angrepet den invasjonen som nå foregår i Ukraina. Den planlagte hurtige overtakelsen av hovedstaden Helsinki lyktes ikke, og krigen fortsatte i fem år. Disse krigsårene resulterte i nærmere 100 000 døde soldater og 50 000 krigsinvalider. Under krigen ble 80 000 barn ble sendt til utlandet som flyktninger og 450 000 mennesker måtte evakueres fra de erobrede områder i Karelen. Hver sjette familie mistet familiemedlemmer i krigen, inkludert min egen. Den pågående angrepskrigen i Ukraina har uhyggelig mange likhetstrekk med krigene i Finland. Den vekker sterkt til live mine egne erfaringer.
Skolen var en trygg havn for oss etterkrigsbarn som startet skolen på 1950-tallet. Denne stabiliserende faktoren for mental helse for barn kan ikke overvurderes. Etter min mening gjorde Norge feil ved å være altfor restriktiv i begynnelsen av pandemien og frata elever den noenlunde normale skolegangen under pandemien. Barn har behov for å treffe hverandre i hverdagen og for å dele sine erfaringer. Elever bør være aktive aktører, ikke passive ofre. Situasjonen i Finland etter krigen var vanskelig, men elevene kunne samles i skolen og dele en felles skjebne, bearbeide engstelsen med aktiviteter og glemme en stakket stund den dystre stemningen i hjemmet.
Adressa-samtalen 2. august: Olena: – Tenk deg at du må forlate mannen din, huset ditt, katten din. Livet ditt. Gjester: Olena Ivashkina, Karen-Anna Eggen og Morten Jentoft.
Ti dager i helvete: – Mirakuløst at vi overlevde
Det var store barnekull, mange elever kom fra evakuerte familier i Karelen som hadde mistet alt. Vi samlet sko og klær til klassekamerater, slik som det nå skjer for barn fra Ukraina. Som yngste barn i familien gikk jeg i arvede klær og fikk en egen kjole først til skoleavslutningen. Et varmt skolemåltid var en velsignet nødvendighet i det utarmede landet. Finland var det første landet i verden som i 1948 lovbestemte gratis varm skolemat til alle elever. Allerede under krigen, fra 1943, hadde man servert gratis skolemat til de mest trengende. For mange barn var skolematen det eneste varme måltid den dagen – også på lørdag, som var en skoledag.
Vi elever ble kommandert til å skaffe mat selv til skolekjøkkenet – til potetåkrene og til skogen for å plukke tyttebær. Potetene måtte selvfølgelig skrelles av elevene selv i skolekjøkkenet. Elevene deltok i gjenreising av landet ved å samle gammelt avispapir og filler til videreforedling. Det var vårt skarve bidrag til å betale de brutale krigserstatningene til Sovjet – til sammen 300 millioner dollar i daværende valuta.
Adressa-samtalen 29. juli: Marte fra Matsentralen: – Denne uka ringte en firebarnsmor og spurte om melk. Gjester: Marte Bjørnsund, Arman Vestad, Endre Jo Reite, Mari Holm Lønseth og Astrid Hoem.
Glemmer vi krigens ofre, løper vi rett inn i Putins felle
Gjenreising av landet og anskaffelse av jord til karelske flyktninger preget 1950-tallet. Landet var blakk, så mannfolk gikk i bygningsdugnader hos hverandre på gårdene. Jeg husker evige dugnader for å bygge hus og heim der vi barna også skulle være aktive deltakere. Min spesialitet var å tekke spontak – uten sikring! Som tiåring var jeg med å brenne murstein av leire til vårt nye hus.
Mellom grunnmurene og stillasene snakket mennene om sine grufulle krigsopplevelser med oss barn som tause vitner. Det fantes ingen krisepsykologer som sto parat, verken for voksne eller for barn. Vi barna bearbeidet disse fortellingene med andre elever på skolen, foreldrene ville ikke snakke om krigen hjemme. De ville «spare» oss. Mediene, aviser og radio, var forbeholdt de voksne. Taushetskulturen bidro til at fantasien fikk fritt spillerom, og som barn hadde jeg flere år mareritt om flyangrep og granatkasting. Kriseforskningen har vist oss at noe av det viktigste er at foreldre og foresatte drøfter kriser sammen med sine barn. Skolen har en viktig rolle i bearbeiding av kriser med de unge.
Pengemangelen gjorde at få elever fikk dra nytte av sine teoretiske evner. De fleste måtte ut i et manuelt arbeid snarest råd. På klassebildet med nærmere 40 elever ser jeg at kun fire av oss har kunnet fortsette til universitetet. Så mange talentfulle elever måtte si farvel til videre skolegang. Den samme skjebnen venter dessverre på ukrainske elever.
Hva lærte jeg fra denne tiden? Utholdenhet – «sisu» – og evnen til å tåle senere kriser. Dessuten har jeg aldri kunnet kaste mat.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.