Vi er fremdeles i sjokk. Angrepet på Salman Rushdie den 12. august med kniv på nært hold, betyr at Ruhollah Khomeinis blodige fatwa fortsatt etter 33 år kan ta ofre.
Salman Rushdie ga ut den kjente boken Sataniske vers i 1988. I februar 1989 utstedte Khomeini, den politiske og religiøse lederen i Iran etter revolusjonen i 1979, en fatwa der han inviterte sine tilhengere til å drepe forfatteren og utgiverne som kjente til innholdet i boken.
Han forklarer årsaken til ordren i den samme uttalelsen: «slik at ingen tør å fornærme muslimers hellige ting».
Da denne fatwaen ble utstedt, var jeg en 15 år gammel jente og bodde i Iran. Jeg husker godt at radio og TV lanserte omfattende propaganda mot Salman Rushdie og hans bok. De kalte ham en gudsbespotter, en frafallen og en vantro som fortjener å dø. I årevis visste vi ikke hva emnet for denne forbudte boken var. Men det som er mer merkelig er at Khomeini ikke hadde lest boken selv og bare hørt om den fra andre, ifølge et sitat fra sønnen hans, Æhmad.
Senere ble den persiske versjonen av boken utgitt i hemmelighet, og vi leste den og så at det bare er en roman, en roman hvor forfatterens fantasi fløy tilbake 1400 år og enda tidligere for å hente inspirasjon fra religionens elementer for å skrive.
En rystende påminnelse
Fatwaen for å drepe Rushdie var ikke begrenset til Khomeini. Fire år senere bekreftet den neste lederen Ali Khamenei, fatwaen og sa: «Dette er en pil avfyrt av Imam Khomeini og til slutt skal den treffe målet».
I tillegg skrev den tidligere kulturministeren i den islamske republikken i Iran, Ataollah Mohajerani, en 250-siders bok med tittelen «Kritikk av sataniske vers-konspirasjonen». Han begrunnet og promoterte dommen og skrev: «Det er klart at i henhold til islam og islamske skoler, og absolutt i henhold til Imamiyya Shia-rettslære, er Salman Rushdie en frafallen og hans straff er døden.» Men enda mer merkelig er det at Mohajerani i disse dager bor i London og bruker ytringsfrihetens velsignelser, og skriver på Twitter at han fikk den søteste lønnen etter å ha skrevet den boken.
Men virkningen av fatwaen var ikke bare en trussel mot livet til en forfatter. Det blodige omfanget av denne fatwaen nådde til og med Norge. Den norske forleggeren William Nygaard som publiserte Rushdies bok på norsk ble skutt tre ganger i oktober 1993 og overlevde heldigvis angrepet.
– Det iranske folket må nå betale for dumhetene til regimet, mener fribyforfatter Asieh Amini
Å utstede fatwaer for å drepe motstandere ble en gjentagende metode. Et tiår senere ble mange forfattere, poeter og politiske kritikere i og utenfor Iran terrormålet av fatwa. Blant dem to kjente forfattere Mohammad Mokhtari og Jafar Pouyndeh, en kjent kunstner Fereydoun Farrokhzad, samt politiker og tidligere statsminister Shahpour Bakhtiar.
Senere avslørte Shirin Ebadi, Nobels fredsprisvinneren, at seriemordene på forfattere ble utført på bakgrunn av fatwa. Hun var advokaten til Forouhar-familien, et politisk par som ble ofre for regjeringsdrap.
For oss fribyforfattere er Salman Rushdie ikke bare en viktig forfatter, han er grunnen til at vi er her i en trygg by. Han er den første fribyforfatteren og grunnen til at verden tar hensyn til forfattere som lever i fare og blir truet. Da Rushdie ble målet for Khomeinis fatwa for 33 år siden, hjalp noen kulturpersoner og menneskerettighetsaktivister forfatteren å finne et trygt og hemmelig sted å bo. Etter hvert ble ideen utvidet til å beskytte også andre forfattere under trussel og sensur, og til dannelsen av den internasjonale organisasjonen vi nå kjenner som ICORN. Hovedkontoret til ICORN ligger i Stavanger.
I dag er rundt 80 byer verden over med i dette nettverket og har registrert seg som en trygg by for forfattere og kunstnere, og en friby for å støtte ytringsfrihet. Og heldigvis er Trondheim en av dem, og jeg er en av denne fribyens forfattere.
«Mer straff og flere forbud er ikke løsningen på utfordringene i ytringsrommet»
Rushdies anklage var å «fornærme det hellige», ifølge Khomeinis fatwa. Men ingen sa hvor grensene for disse hellige ting går. Hva er hellig og hvem introduserer det? Vi har ikke ett muslimsk samfunn, men vi har muslimske samfunn, og de har mange ideologiske og politiske uenigheter. Derfor kan det som anses som hellig i ett samfunn lett bli latterliggjort og fornærmet i et annet. For eksempel blir den andre imamen til sunnimuslimer, Omar, som er respektert av sunnimuslimer, lett fornærmet i noen shia-samfunn, og mange shia-tro eller hellige karakterer blir kritisert eller fornærmet og latterliggjort i sunni-samfunn.
Flere år senere da jeg som journalist skrev om kvinners rettigheter, og spesielt om de som ble dømt til dødsstraff i Iran basert på den islamske straffeloven, ble jeg sensurert. Jeg ble fortalt at jeg kritiserer sharialoven og at dette er forbudt.
Forbudte områder og sensur vil ikke ha noen grenser dersom religiøse og politiske ledere (som tilhører ulike religioner) skal bestemme grensene for ytringsfrihet, det har vi opplevd.
Selvsensur er den største trusselen
Ytringsfrihet er ikke et ferdig utført arbeid, men en daglig praksis. Men det som fortsetter å true ytringsfriheten her i vår trygge og frie by, er ikke de grenseløse helgenene, men skyldes snarere selvsensur.
For vil jeg ikke få rasister til å heie og muslimske innvandrere til å bli mer isolert hvis jeg snakker om den politiske religionen som fremmer vold, eller ikke har likestilling? Og vil ikke det å reise en diskusjon om dette i et polarisert samfunn sende en bølge av rasisme mot muslimske barn?
Uansett hvor det er kritikk av islamsk tanke eller referanser, er islamofobi det første skrittet for å stoppe denne kritikken. Hvis jeg vil være veldig ærlig, kan fobien for islam eller enhver annen religion være nyttig for alle menneskene. Men hvis «Muslimsk fobi» øker i samfunnet, er det en alvorlig fare for alle.
Men vi skal ikke være redde for kritikk og åpenhet. Den eneste måten å bekjempe hat og ekstremisme på, er å engasjere seg og delta i diskusjonen. Ingenting er for hellig til at du ikke kan diskutere det. Ingenting er så hellig at du ikke kan tenke på det, skape fantasi, dikte og skrive historier om det.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.