«Jeg har lyst til å rive ned det flagget og rope: Ikke pynt deg med det flagget der. Det er helt krise.» Det var Morten Hegseths reaksjon på Erna Solbergs uttalelse i hans serie i VGTV om såkalt konverteringsterapi. Hegseth intervjuet statsminister Solberg som hadde invitert til mottakelse i anledning Pride og regnbueflagget preget inngangspartiet.

Hegseth reagerte slik fordi han ser på regnbueflagget som mange av oss andre: Det er mer enn et symbol på mangfold – det er også et politisk symbol for politiske saker.

foto
Øyvind Håbrekke, faglig leder i Tankesmien Skaperkraft Foto: Terje Svaan

Når debatten om Pride igjen har blusset opp, er jeg glad for å se at det er mulig å ha flere tanker i hodet på en gang. For som Terje Eidsvåg skriver, er den norske debatten langt fra den amerikanske kulturkrigen. Mange har kjempet en kamp for å stå fram som skeive. Da har det en stor verdi å komme sammen, oppleve et stort fellesskap og feire mangfoldet.

Samtidig er det også slik at Pride-festivalene eies av en interesseorganisasjon som arbeider for kontroversielle politiske saker. Foreningen Fri har et politisk program som hevder det finnes et mangfold av kjønn, og hvor det tas til orde for at barn bør kunne ha tre og fire juridiske foreldre, for polygami, å tillate bruk av surrogatmor for å nevne noe. For de av oss som har brukt mange år på å arbeide med barns rettigheter, er dette et problematisk program.

I lang tid har mange vegret seg for ikke å støtte Pride, og enda mer for å fremføre tvil eller kritikk. Fordi det har blitt satt likhetstegn mellom kritikk av Pride og intoleranse. I år har debattklimaet mildnet. Kommentatorer i Aftenposten, Dagens Næringsliv, Bergens Tidende og flere andre skriver nyansert om både positive og mer utfordrende sider ved Pride-konseptet, og slår fast at det bør være rom for kritikk.

Jeg tror dette nye rommet for kritikk er åpnet fordi både byrådet i Oslo og Stortingets presidentskap har gjort Pride en bjørnetjeneste ved å gå for langt i sin iver etter å omfavne konseptet. Oslo kommune har sendt brev til alle skoler for å fortelle at «hele Oslo kommune deltar» i Pride. Kommunen ber skolene markere Pride, og inviterer alle til å delta under Oslo-skolens fane i toget.

Stortingets presidentskap har vedtatt at Stortinget skal flagge med regnbueflagget under Pride-paraden. Regnbueflagget eies ikke av Foreningen FRI, men knyttes likevel sterkt til organisasjonen. Og når Stortinget flagger under selve festivalen, er det for å markere støtte til nettopp Pride.

Men kanskje viser det seg at Stortinget og ivrige kommuner ikke har gjort Pride en bjørnetjeneste, men tvert imot en stor tjeneste når de har trådt feil og dermed skapt et nytt rom for kritikk.

For når presidentskapet i Stortinget kan fatte et slikt vedtak, er det kanskje et signal om at Pride-ballongen har blåst seg for stor. Den har skapt et klima hvor mange har fått pustevansker, og følt at rommet til å mene har blitt trangt.

Når ballonger får for mye luft, er det beste at det får sive ut litt luft. Da kan vi fortsatt bruke den. Alternativet er at ballongen sprekker. Kraftige motreaksjoner og kulturkrig tjener sjelden toleranse og mangfold. Vi ser eksempler fra andre land der ytterliggående krefter bruker skeive mennesker for å skape fiendebilder, spiller på fordommer og fremmer trakassering.

Derfor er årets diskusjoner om Pride et sunnhetstegn. Det siver ut litt luft. Her som ellers er gode åpne diskusjoner det beste for at verden skal gå framover. Mangfoldet er verdt å feire. Og uten meningsmangfold, er det heller intet mangfold.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe