Det er ikke bare ved urnene at det foregår viktige valg i høst. Høstens kultursjefsvalg i Trondheim vil avgjøre om vi greier å ta nye steg mot å bli en spennende kulturby. Skrekkscenariet er gatekamper.
I løpet av noen sommer- og høstmåneder blir halve sjefssjiktet i Kultur-Trondheim byttet ut. Olavsfestdagene, Trondheim Kino, Vitenskapsmuseet, Kunstindustrimuseet og Pstereofestivalen har alle fått nye ledere de siste månedene. Nå er det Rockheim, Ringve og Kosmorama som driver sjefsløse fram i sakte fart – på utkikk etter en skipper. Det er tre av de viktigste kulturinstitusjonene i byen. Rockheim og Ringve som museer med nasjonalt mandat, Kosmorama som en moderne festival som forener filmkunst og teknologi – en rødgrønn kulturbaby som lenge har hatt god omsorg. Direktør Berit Vordals plutselige avgang, stabilt for lave billett-tall og usikkerhet rundt filmfestivalstøtten gjør sjefsmangelen prekær i Kosmorama.
En drivende god, ny sjef kan gi ny tro på Kosmorama lokalt. Dessuten kan en vitalisert Kosmorama-festival utfordre Filmfestivalen i Haugesund som den viktigste filmfestivalen i Norge. Sjefskrise kan bety havari.
Styrene i kulturinstitusjonene i byen må ta riktige valg i høst hvis Trondheim skal vokse videre som kulturby.
Få tviler på at Nils Heldal har den rette bakgrunnen til å lede Pstereo. Spørsmålet er om Rockheim er like fornøyd med at Heldal gikk til festivalen på Marinen. Olavsfestdagene har heller ikke gjort et ellevillt valg. Petter Myhr, sist sett som trygg og god sjef i avviklingen av Rockheim Hall of Fame, kan å bli en stabil og visjonær sjef for Olavsfestdagene. Hans utspill i Adresseavisen om å forene «det vi tror» og «det vi vet», gjennom et større samarbeid mellom Olavsfestdagene og NTNU, er en god ide. Olavsfestdagene er så stor i Trondheim at den skylder å inkludere det enorme student- og akademia-feltet. Randi Wenche Haugens oppbyging av fagprogrammet vil bli videreført med Myhr – det er på samtaleprogrammet festivalen kan få nasjonal oppmerksomhet. Der er de unike. Ingen andre kan tilby dybdeintervjuer og temasamtaler i Nidarosdomen.
Price Waterhouse Cooper-rådgiveren Arild Kalkvik, som sitter og har sittet i et utall kulturstyrer i byen, var et mer overraskende valg som kinosjef. De strategiske evnene er uangripelige, og for kinoen er nok kontorarbeidet og valg av retning viktigere enn filmfaglig bakgrunn og kulturell kapital. Åshild Adsen som overtok Kunstindustrimuseet etter 34 år med Jan-Lauritz Opstad, varsler stødig kurs og videre kamp for utbygging. Vitenskapsmuseets nye sjef Reidar Andersen kommer fra naturvitenskalpelig side og vil mest sannsynlig dra museet i den retningen.
Sommerens ansettelser gir grunn til optimisme for alle vi som er engasjert i kulturbyen. Men vi er ikke blitt blåst av banen over oppfinnsomheten i ansettelsene eller av kraften i de nye lederne. Utfordringen gis herved til alle dere som er nye i sjefsjobben. Gjør oss stolte og engasjerte!
MiST-direktør Suzette Paasche sitter med det største ansvaret den kommende tiden. Sammen med sitt styre i kulturkolossen Museene i Sør-Trøndelag skal hun finne Ringve-sjef som etterfølger bautaen og kontinuitetsbæreren Peter Andreas Kjeldsberg. Hun skal også finne ny Rockheim-sjef, bare to år etter at hun fant NRK-toppen Petter Myhr. Bare sju personer søkte på hver av jobbene. I stillingsannonsen ønsker de en Rockheim-sjef med museumsfaglig bakgrunn, erfaring fra fra musikkbransjen og gode lederegenskaper. Ikke småtteri i en liten kulturnasjon. Konstitueringen av Petter I. Søholt fra MiSTs egne rekker tyder på at den perfekte Rockheim-sjefen ikke lå i søknadsbunken. Heller ikke Ringve har fått ny sjef.
De kommende sjefene på Rockheim og Ringve må i tillegg sørge for å få inn seriøse restauratører. Å ha et stort museum uten servering av vått og tørt er helt krise. Særlig Rockheim har et utrolig potensial i sitt panoramalokale, et potensial de ikke har vært i nærheten av å hente ut. Hva kunne ikke en miks av Moskus-gjengens bar og konsertdrift og Credos brasserikonsept tilført Rockheim? Jo: identitet, eierskap og miljø – noe Rockheim sårt trenger.
Trykket fra media og en tradisjonelt uregjerlig stab av kulturfolk som liker å tenke selv brukes ofte som forklaring på sjefsproblmene i norsk kulturliv. I tillegg har status og posisjon en annen dynamikk i kulturfeltet enn i mer hierarkisk stabile systemer. I kunstfeltet kan det på mange vis være «bedre» å være en uteliggeraktig genial kunstner (Melgaard, Pushwagner) enn en stadig mer dradd kultursjef med interne personalproblemer og begrensede ressurser.
De store institusjonene med mange ansatte og kontinuerlig offentlig søkelys må ledes av faglig sterke personer som skjønner hvordan offentligheten fungerer. Stadig oftere ser vi at kultursjefer bare innfrir ett av disse kravene – og møter veggen.
Det må en ambisiøs og visjonær sjef til om det skal bli retning, fart og gjennomslag. Det må en åpen og raus sjef med medietekke for å fungere i offentligheten. I offentligheten kan alt skje, og man må kunne improvisere. Faglig styrke gir ofte denne tryggheten. Og de aller beste turnerer dette bra – i denne byen kanskje best eksemplifisert av Kristian Seltun på Trøndelag Teater.
Trondheim Kunstmuseum er kroneksempelet på hvor vanskelig det kan være å finne den perfekte sjefen. I mange år ble den forrige lederen Randi Lium kritisert for at hun ikke fornyet og revitaliserte museet. At grepene ble for forsiktige. Inn kom en beleven og faglig tung svenske med baller nok til å stenge hele museet i flere måneder for å fornye «alt i hopa». Besøket skulle dobles – og så dobles en gang til, sa han til Adresseavisen i ett av flere store intervjuer. Resultatet av Pontus Kyanders inntreden er et nytt og langt mer fremoverlent (det nye moteordet) museum. I skyggen står fillialen Gråmølna som ikke har fått samme oppmerksomhet fra den drivende sjefen. Problemene her har blitt en akilleshæl for Kyander, og en stadig vondere en også. De siste dagers «gateslagsmål» mellom han og den forsmådde kunstgavegiver Håkon Bleken har vært giftig og uforsonlig. Kyander anklager Bleken for tre løgner i et leserinnlegg og avslutter med «Din venn». En leder for byens viktigste kunstinstitusjon må være tydelig, ha retning og faglig tyngde. Men det hadde ikke skadet med et anstrøk av diplomatiske egenskaper heller.
Å komme på kant med Bleken kan knapt kalles et kunststykke. Kyanders problem er at han også skyter på budbringeren. Han er i kald eller varm krig med flere av de mediene som dekker museet jevnlig. Store som små aktører har fått passet påskrevet. Om det er Adresseavisen, kunstkommentatoren i Morgenbladet eller kunstbloggen Artscene Trondheim: Alle er idioter. Og byens største kunstnerprofil og medspiller i Gråmølna er «en løgner».
Ja, det har blitt temperatur og kunstnerisk utvikling etter at Kyander came to town. Og kunstnerhøvding Bleken er sikkert en voksen flue å ha i suppen, det er ikke det. Men det er og blir et sjefsansvar å forholde seg til omgivelsene på en konstruktiv måte. Her har Kyander, Trondheim Kunstmuseum og MiST en stor «utfordring», som det heter på sjefsk.
MiST-styret er i tenkeboksen i disse dager. Der leser de nok også aviser.
Og tenker så det knaker - både på kommende sjefer og på dem som allerede er på plass.
Godt valg!