De siste ukers tv-bilder av rasende muslimer som setter fyr på ambassader og deltar i voldelige demonstrasjoner reiser spørsmål om hvordan religion skal forholde seg til blasfemi.
Europa har en lang tradisjon for blasfemi og religionskritikk. Men anklagene mot Arnulf Øverlands foredrag om nattverden som kannibalisme eller ønsket om å forby «Life of Brian» kan ikke forstås ut fra den samme kulturelle situasjon som det som nå skjer i Midtøsten. Reaksjonene må ses i lys av amerikansk støtte til arabiske totalitære regimer som undertrykker dissidenter og amerikanske droner som dreper i Pakistan.
Å påpeke at tv-bildene må suppleres med kunnskap om den politiske konteksten kan motvirke forestillingen om islam som en religion som i seg selv er motstander av ytringsfrihet. Men hvor så går veien videre? En vei er uforbeholdent å bekrefte religiøst sårende følelser. Biskop Kvarme i Oslo valgte denne veien da han på Islamsk råds markering fredag 21.september på Youngstorget sa: «Som troende forstår vi hverandre» (Vårt Land nett 22.september). Utsagnet viser solidaritet med muslimer som opplever seg krenket. Å velge denne veien har likevel en slagside: Hvem er det troende «vi-et» som Kvarme hevder forstår hverandre? Som både prest, feminist og forkjemper for skeiv kjærlighet er jeg verken nødvendigvis en del av – eller stoler på – dette troende vi-et som Kvarme refererer til. Særlig når ordene kommer fra en religiøs leder som ikke ønsker lesbiske og homofile gifte som prester i sitt bispedømme.
Selv vil jeg velge en annen vei og spør: går det an å se for seg en annen måte som troende å forhold seg til blasfemi på? De fleste vil hevde at troens respons på blasfemi vil spenne fra voldelig motstand til stum likegyldighet. Dette hviler på et premiss om at å tro er å være låst til å møte det hellige med tilbedelse og hengivelse. Går det an å se for seg en måte å tro på som rommet et større repertoar av følelser og erfaringer i møte med helligheten enn dette? Finnes det en blasfemiens teologi som åpner opp for en relasjon til helliget som også rommer motstand, distanse, kritikk, avvisning av det hellige, samtidig som man forblir en troende? Hvordan ville en gudstjeneste som rommet en slik tro sett ut? Kanskje måtte trosbekjennelse stått i parentes, eller bli etterfulgt av en trosbenektelse. Syndsbekjennelsen kunne ikke bare sette ord på menighetens skyld, men også artikulere kirkens, og teologiens og den religiøse praksisens skyld. En slik måte å være troende på ville ikke oppfatte blasfemi som en anklage, men møte den nysgjerrighet: Blasfemi gir den troende muligheten til å se de etiske og eksistensielle blindsonene i troen og måten denne praktiseres på. Kirkelig selvhøytydelighet har aldri blitt beskrevet mer presist enn Monty Pythons «The meaning of life» sine scener om religion. Derfor er disse scenene noe jeg vender tilbake til, som en kontinuerlig «reality check» i mitt eget virke som troende og prest.
Jeg har tidligere kritisert forvaltning av Olavsarven i Trondheim. Det er etisk problematisk å kalle opp en festival og gudstjeneste etter en mann som selv bar og brukte våpen i væpnet kamp for å oppnå politisk makt. Dette standpunktet forekommer meg å være det eneste prinsipielt gangbare hvis jeg med troverdighet kan kreve av muslimer at de forholder seg kritisk til muslimer som blander politisk agenda og aggressiv religion. Vanskeligheten ved å tenke prinsipielt rundt disse spørsmålene kan spores tilbake til at tro tradisjonelt sett har vært låst fast i en tilbedelsens og opphøyningens relasjon til det hellige. Å forsøke å etterspørre en mer elastisk, utforskende og nysgjerrig måte å være troende på åpner også opp for å se likheter der man på overflaten kun ser forskjeller: Rasende demonstranter er estetisk og visuelt fremmed når de kommer inn i norske stuer på Dagsrevyen. Men åpner vår egen versjon av kristen tro prinsipielt sett for en åpnere måte å forholde seg til kritikk av hellighet på, all den tid den nye høymesseliturgien for Den norske kirke avslutter lesningen av Bibelen med «slik lyder Herrens ord»?
Et utkast til en åpnere forståelse av relasjonen til det hellige berører ikke bare religion. Det handler om alle ideologier som behandles som selvsagte eller absolutte, uavhengig av om metafysikken er uttalt eller ikke. Trondheim Kunstmuseum valgte i sommer å avstå fra å bruke det norske flagget på museets flaggstang. Beslutningen gjør ikke at museet opphører å være en del av Norge. Beslutningen åpner derfor for å være en del av noe som ikke innebærer uforbeholden tilslutning, men ambivalens, motstand. Det ligger et politisk potensial i denne åpenheten: Det gir muligheter for samtaler om statsborgerskap, papirløse flyktninger, innenfor-utenforskap.
Amna Noseir, professor i islamsk teologi og filosofi ved al-Azhar-universitet i Kairo, forteller i Klassekampen 19.september følgende fortelling fra Koranen: En mann som ikke trodde på Muhammed som Guds sendebud la hver dag søppel foran Muhammeds dør. Flere dager på rad lå det ikke søppel der. Da ble Muhammed utrolig for mannen, og besøkte ham for å høre om alt var bra med ham. Fortelling vitner om at det i muslimsk teologi finnes kilder til andre måter å tenke om forholdet mellom tro og blasfemi enn bildene på Dagsrevyen. Hvis jeg skulle skrive videre på fortellingen håper jeg at de to mennene samtalte lenge. Muhammed fortalte om sin tro, mannen om sin motstand. Noe i meg håper at han ikke ble omvendt. Men kanskje ble de klokere, begge to?