Fremmedfrykt
fra smørøyet

Hans Rotmos siste musikalske sprell er ikke ironisk. Rabulistens forsøk på å banne ved moskeen er mer et uttrykk for fremmedfrykt enn rasisme.

Onsdag publiserte Adresseavisen teksten på Hans Rotmos nye sang «Vi fra Andre», sammen med sterke negative reaksjoner fra vår musikkanmelder Vegard Enlid og leder ved Antirasistisk Senter Kari Helene Partapuoli.

Siden har debatten bokstavelig talt rast på adressa.no og i sosiale medier. Med noe av den samme intensiteten og polariseringen i kulturell innvandringsdebatt som etter Plumbos forsøk på å være morsomme under Spellemannsprisen.

Mens noen har hevdet at Rotmo gjennom sin nye sang framstår som rasist, har andre åpnet for at sangen kan forstås ironisk og/eller at det dreier seg om satire. Samtidig har svært mange i kommentarfeltene på adressa.no støttet Rotmo og rost sangen for å få fram: «sannheta om det som foregår i Norge», som et av innleggene uttrykker det.

Selv om det ene fort kan føre til det andre, er det forskjell på fremmedfrykt og rasisme. Teksten «Vi fra Andre» skjærer så mange grupper under en kam at det er problematisk å kalle den rasistisk.

Framføringen av den, i verste Banana Airlines-stil kan imidlertid gi assosiasjoner til den tvilsomme «blackface»-tradisjonen amerikansk film og teater. Den gikk ut på at hvite skuespillere malte seg svarte i ansiktet og karikerte fargede på stereotypisk, rasistisk vis.

De som tror sangen er ironisk, kan ikke ha hørt Rotmo snakke om innvandring generelt og muslimer spesielt de siste åra, senest på Dagsrevyen onsdag og i Adresseavisen i går. At det er forsøk på satire, med bruk av humor, er mer dekkende, uavhengig om man synes det er vellykket eller ikke.

Satire kan være et mektig våpen, ubehagelig for maktmennesker når det sparkes oppover i samfunnet, slik Rotmo ofte gjorde på 70- og 80-tallet. Satire som sparker nedover er ingen ærerik sjanger. Det kan røre opp grums, forsterke fordommer mot utsatte grupper og bli tatt til inntekt for ekstreme krefter.

Guns N'Roses ble omfavnet av hvite hatgrupper i USA på 80-tallet etter linjene: « Immigrants and fagots they make no sense to me. They come to our country and think they'll do as they please» i «One in a Million». Den britiske indiehelten Morrissey ble på samme tid omfavnet av National Front i England for sin grumsete melding til mørkere landsmenn i «Bengali in platforms».

Det er ikke første gang Hans Rotmo sparker nedover. «Den Trygdenarkomane» fra «Bønder i Solnedgang» fra 2000 har mange av de samme tekstgrepene til litt bedre musikk og ord, med trygdede av alle slag som skyteskive.

Sist uke refererte norske medier til en undersøkelse som viser at menn over 65 er overrepresentert på islamfiendtlige nettsteder. Rotmo fylte nylig 64 og er åpenbart i fare for å bli en av gubbene som mimrer om det som var bedre før og alt som er verre i Norge nå.

I motsetning til mange av disse har Rotmo åpenbart satt seg litt inn i sakene. Det er faktisk mulig å synes «Vi fra andre» er en av de dårligste sangene hans og samtidig mene det er legitimt og viktig å problematisere omskjæring. Satire om innvandrere må også være lov, selv om Rotmo på plumpt vis sauser alt sammen.

Han er ikke første aldrende nordmannen med storhetstid på 70-tallet som delvis har utvandret til Spania og irriterer seg stadig mer over trygdede og innvandrere. I intervju med Adresseavisen i går skildret han hvordan han der: « sitter midt i smørøyet og ser problemene på nært hold i et land som vurderer å stenge grensene for økonomiske flyktninger fra Hellas og Portugal». Det er neppe mulig å finne et dårligere sted å drive god samfunnssatire fra, med spark nedover, enn midt i smørøyet.



terje.eidsvaag@adresseavisen.no