Tsjernobyls tilbakekomst

Den 26. april i 1986 ble mitt liv kastet omkull. Jeg satt da som nytilsatt informasjonsleder i Direktoratet for naturforvaltning (DN). Uten forvarsel fikk jeg det operative ansvaret for å informere det norske folket om radioaktivitet i villrein, ferskvannsfisk og vegetasjon.

Til tross for at DN kom bedre ut enn de fleste involverte myndigheter, satt jeg inne med en fornemmelse av en knusende kommunikasjonssvikt mellom myndigheter og eksperter på den ene siden, medier på andre siden og allmennheten midt i mellom. Dette ville jeg undersøke nærmere.

Den sentrale posisjonen mellom myndigheter, medier og publikum kunne jeg dra nytte av i min doktoravhandling Making Sense of Chernobyl Nine Years After fra 1998. Jeg undersøkte hvordan utvalgte informanter opplevde fjernsynsnyheter om katastrofen i retrospekt og hvilke tanker og erindringer nyheter framkalte om Tsjernobyl-ulykken. Informanter ble valgt blant involverte myndigheter og eksperter (bl.a. Statens Strålevern, Helsedirektoratet og Norges geologiske undersøkelser), medienes representanter og lekfolk som var sårbare under ulykken - en gravid kvinne, en sørsamisk reineier og andre representanter fra primærnæringer.

Konklusjonen var at konflikter oppsto både mellom myndigheter og medier samt myndigheter og publikum på grunn av ulike arbeidsmetoder, forskjellige profesjonskrav, ulik oppfatning av virkeligheten og kulturell uvitenhet om samisk livsverden. En av de fatale feilene var at myndighetene, som stort sett representerte den teknokratiske eliten i hovedstaden, antok at ”folk flest” tenkte som dem selv. De representerte den instrumentelle og tekniske formålrasjonaliteten. Men folk flest tenkte annerledes. Lekfolk kunne ikke så lett skille mellom konsekvenser av 10 000 og 1000 becquerel, men spurte om dette var farlig for mine barn, hvilke konsekvenser har katastrofen for kommende generasjoner eller for min næring. Fortolkninger var skapt ut fra deres egen forståelseshorisont, ikke fra såkalte objektive grenseverdier som myndigheter og eksperter forfektet. Folk flest dannet sin mening ut fra omsorgsrasjonalitet knyttet til deres kultur og hverdag, med et søken mot ontologisk trygghet som sosiolog Anthony Giddens kaller det.

Undersøkelsen viste at den kommunikative samhandlingen mellom myndigheter, media og publikum mislyktes på grunn av tvetydig og misvisende informasjon, skiftende anbefalinger, forsøk på å manipulere og hindre informasjon, opplevd falskhet og munnkurv på fagfolk. Bagatelliseringen av virkninger ble nevnt av mange. Myndighetenes uvitenhet om at et budskap aldri blir tolket likt av en sender og en mottaker kunne vært unngått hvis de hadde hatt profesjonelle medierådgivere. Følgen var en tillitskrise som ni år etterpå hindret konstruktivt samarbeid mellom noen av aktørene. Flere år etter Tsjernobyl-ulykken ga mange av mine informanter uttrykk for raseri, sinne og oppgitthet overfor myndigheter.

Store katastrofer som truer eksistensen, slik som kollapsene i atomkraftverkene i Tsjernobyl og Fukushima, utløser den fundamentale angsten hos nyhetsseere. Tanker om verdens undergang, Guds straff, økologisk ragnarokk og tapt fremtid er blitt avdekket i dybdeintervjuer i flere undersøkelser. Denne metafysiske dimensjonen kom som en overraskelse for meg i undersøkelsen. Jeg var selv fanget opp i en myndighetstenkning, preget av den tekniske rasjonaliteten som dreide seg om becquerelgrenser, cesiumverdier og biologiske halveringstider. For teoretisk å begrunne mine funn måtte jeg, ved siden av Jürgen Habermas’ teori om den kommunikative samhandling, trekke inn Martin Heideggers eksistensialfilosofi for å belyse det metafysiske aspektet av mottakernes opplevelser. Ingrid Storholmens bok ”Tsjernobylfortellinger” er på mange måter et skjønnlitterært ekko av min vitenskapelige avhandling om nyhetsfortellinger flere år tidligere. Boken gjengir mange eksistensielle bekymringer, tuftet på omsorgrasjonalitet, som kom fram i min avhandling.

Katastrofekommunikasjon foregår i et komplisert nettverk der ulike aktører, grupper og institusjoner kjemper om definisjonen og konstruksjonen av virkeligheten. Det oppstår som regel betydelige tillits- og troverdighetskriser, også internt hos enkelte myndigheter og eksperter. Dette er ikke til å unngå, men graden av krise varierer. Likevel er det håp. Jeg ser at for eksempel norske strålemyndigheter i dag er blitt dyktigere til formidle sine standpunkter, mer ydmyke overfor allmennhetens behov for informasjon og på en helt annen måte forstår publikums posisjon enn under Tsjernobyl-katastrofen.

Risikokommunikasjon om radioaktivt nedfall er uhyre krevende, noe som informasjon om Fukushima-ulykken i Japan viser. Eksperter er uenige om farene. Å formidle informasjon i sanntid om kompliserte tekniske prosesser i dagens risikosamfunn, som Ulrich Beck kaller det, er en øvelse i det umuliges kunst. Radioaktiv forurensing kjenner ingen geografiske grenser og radioaktivt avfall truer i underjordiske gravkamre i ti tusen år fremover. Hvordan kan vi formidle faren til generasjoner etter oss når språket er endret eller opphørt? Samtidig har myndigheter ikke lenger kontroll over kommunikasjon som foregår gjennom sosiale medier over kontinenter. Vi er blitt forent i et globalt skjebnefellesskap under kjernekraftens truende skygge.