Å nyte Kosmorama

Både introvert og utadvendt: I dag starter den sjuende Trondheim internasjonale filmfestival, Kosmorama. Kronikkforfatteren mener filmfestivalen er en anledning til å se både ut mot verden og inn i seg selv.

I fjor opplevde Kosmorama nedgang i besøkstallet. Det er å håpe det forbedrer seg i år, for festivalen er veldig bra.

I Adressa 17. mars 2010 kommenterte Terje Eidsvåg at utfordringen for Kosmorama er «å lære flere å lete, orientere seg og finne fram i den overveldende sekken med film fra hele verden». Ja, og den kunsten kan læres. Selv startet jeg først for fem år siden. Siden har det tatt av, ikke bare i Trondheim, men også flotte turer til både Oslo og Tromsø. Alle festivaler kan beskrives som sosiokulturelle arrangement med et visst omfang, men avgrenset i tid og rom. Noen handler mest om å feste, men mange har tydelig forankring i et spesielt tema, der festivalens enkeltdeler inngår i en tydelig helhet. En slik definisjon fungerer, enten vi snakker om Storås, Olavsfestdagene eller Kosmorama.

Men det er viktige nyanser mellom disse festivalene, for eksempel at filmopplevelsen ikke har samme graden av sosialitet i seg som de andre to. Vi senker oss ned i kinostolen, lyset slukkes, og opplevelsen av en sterk og gripende film blir som en ensom reise i mørket. Kanskje dette mer rendyrkede kulturaspektet bidrar til at steget inn i festivalen blir lengre for mange? I så fall er det viktig for Kosmorama å få fram at et inkluderende sosialt rom tross alt finnes, fra myldrende liv i festivalteltet til å nyte en pils eller kaffe mellom filmene.

En diskusjon som går igjen i de fleste festivaler, er forholdet mellom å dyrke den kulturelle kvaliteten versus å søke mot det kommersielle og folkelige. Selv om Kosmorama tidvis tilbyr ren underholdning, ligger festivalens sjel i at den gir folk en mulighet til å koble seg på et univers av kvalitetsmessig gode filmer. Dessverre kan det virke som om mange tror dette betyr at det bare er alvorlig, tung og grå film å se. Dette er feil: I tillegg til en del feelgoodfilmer, inneholdt flere av fjorårets mer alvorlige filmer elementer av glede og håp, ja, også spor i retning en lykkelig slutt, men sjelden med entydige konklusjoner, noe som bidro til at historien levde videre også etter at filmen var over.

For meg representerer Kosmorama en unik mulighet til å se både ut mot verden og inn i meg selv. På sitt beste kan filmene bringe oss inn i en meditativ tilstand som åpner for livet i alle dets fasetter. Om en gir seg helt over til festivalens dynamikk, søker seg inn i en «time out of time»-tilstand, ligger opplevelsen i helheten, i den mosaikken av inntrykk en sitter igjen med etter å ha sett 15–20 filmer på seks dager. Utbyttet av en filmfestival blir nok best med litt forberedelser.

I Tromsø har stadig flere innsett at første steg er å ta ut noen feriedager og rydde plass til å nyte festivalen. Dernest bør en ta seg tid til en bevisst utvelgelsesprosess. Å stille seg i kø i siste minutt, og dermed miste de første minuttene av en kvalitetsfilm, er ingen god innfallsvinkel. Selv startet jeg fjorårets festival med å lese gjennom beskrivelsen av de 72 filmene, og merket meg de som fristet. Mitt hovedkriterium var et ønske om se filmer som ga innsikt i livet. Derfor prioriterte jeg det mange velger bort, filmene der alvoret og smerten danner grunnlinjen. Resultatet ble et utvalg på 25 filmer. Av disse hadde jeg alt fått med meg fire i Tromsø. Etter ytterligere nedkutting satt jeg igjen med 17, som jeg fordelte utover festivaldagene.

Underveis tok jeg et annet viktig valg. Mange føler at de bare kan gå på kino om de har noen å gå sammen med. Min erfaring er at det ligger stort potensial i å tenke at det sosiale kan tas via en øl mellom filmene; selve filmopplevelsen trenger en ikke hjelp til fra andre, snarere tvert imot. Jeg bestemte meg derfor i utgangspunktet for å se alle filmene alene. Det er noe med å kunne velge akkurat den filmen en ønsker å se, finne sine rituelle mønster for hvor en vil sitte i kinosalen, synke inn i mørket, se filmen uten å trenge bry seg om annet enn sin egen opplevelse, bruke akkurat den tiden en trenger før en forlater salen – og ikke minst; kunne ta den melankolske stillheten med seg på kafé, og bare la historien leve videre på innsiden av seg selv.

I etterkant av fjorårets festival satt jeg igjen med en følelse av å ha vært på en mangfoldig reise, en bevegelse gjennom nyanser som hadde økt min livsklokskap: En gruppe flyktninger havner i et uforutsigbart spill mellom bunnløs tragedie og stor livsglede. En forlatt toåring tas inn i varmen av fattige sirkusartister. To barn ser sine foreldre bli drept, men finner likevel et slags håp i livet på gata. En gutt blir psykisk misbrukt i farens egosentriske kamp for å unngå selvmord. En gruppe soldater er klaustrofobisk innestengt i en tanks, midt i intense krigshandlinger. En mann kjemper for å overleve i et nådeløst fengselsmiljø. To helt ulike mennesker møtes på felles leting etter familie savnet etter terror. En ung mann har mistet sin hukommelse, og vi innser gradvis at familie og venner bare avslører det de ønsker å avsløre, og kommer slik i berøring med smerten hovedpersonene føler over et tapt liv.

I tillegg kommer dokumentarfilmene. For eksempel «Ghost Town», et tretimers flue på veggen-blikk på en grå og tilsynelatende trøstesløs tilværelse i en kinesisk fjellandsby. Det var en påkjenning å holde ut i tre timer, men i etterkant forsto jeg at jeg hadde vært gjennom en stor kulturell opplevelse. Eventuelt «The General», om en ung regissør som arver lydbåndopptak fra sin gamle bestemor, datteren til revolusjonshelten, presidenten og med tiden Mexicos sterke mann P. E. Calles. Filmen beveget seg mellom bestemorens minner og historiske fakta, satt i relieff mot dagens Mexico – og lot slik tre ulike historier spinnes mot hverandre i en tankevekkende helhet. Vakkert. Følelsen i etterkant av en vellykket filmfestival er omtrent som å forlates av sin elskede; en savner det intense møtet med livet som alle de gode filmene ga.

Fordelen med Kosmorama er at hun denne uka er tilbake, full av spennende film, og mer sosial enn noen gang.



svein.hammer@gmail.com