Debatten om Afghanistan savner kunnskap

Vi ble akkurat minnet om at den norske innsatsen i Afghanistan koster liv, og straks ble det spurt om konsekvenser.

Årlig bruker Norge nesten 2 milliarder kroner til militær og sivil bistand i landet, og diskusjon er derfor viktig og riktig. Langsiktige mål for utviklingen i Afghanistan må ha prioritet, og det er nødvendig å diskutere bruken av de ressursene som Norge og andre setter inn.



Men det er grunn til å be om en betydelig mer faktabasert debatt. Senest i forrige uke var Flyktningehjelpen ute i flere medier og advarte mot Afghanistan-konferansen i London og hevdet at den militære innsatsen i landet er ødeleggende for muligheten til å drive humanitært arbeide. På Flyktningehjelpens nettsider kan man lese: «Vi advarer mot at sivile afghanere risikerer å bli utsatt for angrep, fordi de internasjonale militære styrkene bruker humanitær bistand som en del av sin strategi for å vinne militær og politisk makt. Afghanere sier til oss at militæret utsetter dem for en stor risiko ved å bygge skoler og helseklinikker, der de føler seg som levende mål for væpnede opposisjonsgrupper».



Men er det riktig det de sier? Fra 2005 har det årlig vært undersøkt om ulike sider ved livet, og synet på fremtiden, blant afghanerne. For to uker siden kom resultatene av årets undersøkelse, og i forhold til bildet som er skapt i Norge må resul-tatene sies å være oppsikts-vekkende. Hele 70 prosent mener at landet utvikler seg i riktig retning mot bare 40 prosent for ett år siden. 68 prosent støtter amerikansk tilstedeværelse, og 90 prosent støtter regjeringen. Bare 6 prosent støtter Taliban. Syv av ti mener Taliban er den største trusselen mot sikkerheten, og 83 prosent mener at det var bra eller svært bra at amerikanske tropper kom til landet i 2001.



NATOs toppmøte i Riga høsten 2006 vedtok å følge anbefalingene om en «Comprehensive and Integrated Approach». Det betyr at man skal planlegge og bruke militær og sivil innsats omfattende og integrert mot overordnede og langsiktige målsettinger for et Afghanistan i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og utvikling. Det innebærer en klar forståelse av at utfordringene ikke kan løses med militære midler alene, og at den militære innsatsen skal støtte den sivile ved å skape en sikkerhetssituasjon som muliggjør sivil innsats. Dermed er koordinering mellom sivil og militær innsats helt essensielt. Oppsummert kan man si det slik: Innsatsen må være så sivil som mulig, men så militær som nødvendig.



I ett foredrag den 2. september i fjor sa daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen: «Jeg understreker at vi er i Afghanistan fordi FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN. Og en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk».



Det internasjonale samfunnet har forpliktet seg gjennom FN og NATO til en integrering og koordinering av sivil og militær innsats, og mange nasjoner følger opp målsettingene. I foredraget sa forsvarsministeren også: «Økt afghansk eierskap og ansvar, sammen med en sterkere samordning av politisk, militær, utviklingsmessig og humanitær innsats er forutsetninger for å lykkes. Det internasjonalesamfunn har erkjent dette, og jeg håper og tror på en positiv utvikling fremover».Når Flyktningehjelpen og andre arbeider for å skille militær og sivil innsats og hevder at et slikt skille er uttalt norsk politikk, så er det altså i beste fall uriktig.



ISAF har som hovedhensikt å gjøre seg selv overflødig ved sette afghanske sikkerhetsstyrker i stand til å ivareta sikkerheten selv – ikke«å vinne makt» slik Flyktningehjelpen hevder. Ved å øke afghansk kapasitet, legitimitet og tilstedeværelse skapes det rom for at sivile virkemidler kan settes inn. ISAF har bidratt til nettopp dette, og man kan vise til resultater: 85 prosent av befolkningen har helsetilbud, mot 8 prosent i 2001. Brutto nasjonalinntekt per innbygger har økt med over 70 prosent siden 2002, og inntektene i statsbudsjettet er mer enn firedoblet. Inntekt per innbygger er fordoblet på tre år. Økonomisk vekst er anslått å være 12-14 prosent. 22 millioner skolebøker er fordelt.





I følge FN fortsetter opiumsproduksjonen å gå ned, og 22 provinser er opiumsfrie. Fem millioner flyktninger har vendt tilbake. Mer enn 6 millioner barn går på skole, og 35 prosent av disse er jenter. Det betyr 2,5 millioner jenter på skolen, mens ingen jenter fikk skolegang for seks år siden. Noen av jentene går på norskbygde skoler i Faryab. Det er 34 universiteter i landet, mot bare ett under Taliban. Nesten 80 prosent av barn under 5 år har fått vaksiner, og barnedødeligheten er redusert med en firedel. Det bygges veier, nesten 5000 km er ferdig bygget, og en økende del av befolkningen har tilgang til rent vann.

På tross av dette, kunne vi den 28. desember i fjor lese i avisen Opdalingen: «Bildet er rett og slett mørkt, og dersom noen påstår at det går bra i Afghanistan, så er det uriktig. Det går dårlig i Afghanistan, slår Flyktninghjelpens generalsekretær fast».

Ja, det er fortsatt mye som går dårlig i Afghanistan. Men bildet som tegnes her hjemme er ofte uriktig eller i beste fall svært unyansert. Det som går minst godt er koordinering av sivil og militær innsats, og grunnen kan være hjemlige behov for å fastholde prinsipper som ikke passer med behovene på bakken i Afghanistan.



Luftkrigsskolen arrangerer denne uken sitt årlige militærmaktseminar, der militære virkemidler blir satt inn i en større ramme under tittelen «8 år i Afghanistan – hva nå»? Trondheim og Luftkrigsskolen får besøk av anerkjente foredragsholdere og innledere fra inn- og utland. Både lokalt og sentralt politisk nivå er representert, og det er en av hovedmålsettingene at seminaret også skal bidra til kunnskap om reelle behov på bakken i Afghanistan. En nødvendig debatt om Norges innsats burde være tuftet på kunnskap, og ikke på prinsipper som gir liten mening andre steder enn her hjemme.





Ole-Asbjorn.Fauske@lksk.mil.no

(Kronikkforfatteren var kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan fra januar til august 2009).