Tilfellet «Onkel Oskar»

Utgivelsen av «Onkel Oskar» på dvd 12 år etter kinopremieren viser at filmen fortsatt er en publikumsyndling, men Adresseavisens anmelder benytter nok en gang anledningen til å ta kråkfot på Oskar.

Barne- og familiefilmen «Onkel Oskar» var et pilotprosjekt innen regional filmproduksjon i Norge. Med et budsjett på knappe fire millioner og utpreget lavbudsjettprofil ble den likevel omfavnet av kinopublikummet i Midt Norge, og fikk anstendige seertall på landsbasis. Mange filmkritikere, blant annet fra Adresseavisen, var negative til filmen.



Onkel Oskar er en lokalt fundert film, der fortellingen, karakterer, landskapet og også den filmatiske uttrykksmåten er bevisst og konsekvent lagt så nært opp til den lokale kultur som mulig. Filmen bruker skuespillere hjemmehørende i regionen og det hele foregår på ekte Fosen-dialekt. Dette var en utypisk framgangsmåte i film i 1997 og er det fremdeles i dag.



Filmkunst er nært koplet til kommersiell industri, og det har gitt mange føringer på måten å fortelle sine historier på. Den internasjonalt kjente tyske filmskaper Wim Wenders hevder at plot-tenkningen i film er en tvangstrøye som gjør alle historier enstonige og like. Han etterlyser at «stedet» blir tatt mer hensyn til. Alle fortellinger har tilhørighet til et sted, sier Wenders, og det burde også påvirke hvordan historien fortelles. Om man skal utvikle en filmtradisjon med lokal egenart, slik jeg forsøkte med Onkel Oskar, så er dette interessante problemstillinger å se nærmere på.



Onkel Oskar ble finansiert av offentlige filmstøttemidler, og den ble av finansieringskildene betraktet som en ubetinget suksess og et forbilledlig eksempel for regional filmsatsing. Ettermælet til filmen i avisene synes imidlertid å legge svært stor vekt på filmkritikerne, som i hovedsak var negative. I Trøndelag er filmen forsøkt usynliggjort. Publikumssuksessen blir ikke referert til, og senere har Adresseaviseni fullt alvor begynt å diskutere når den første trønderske spillefilmen skal komme.



Jeg har jobbet mest med dokumentarfilm både før og etter «Onkel Oskar», og reflekterte ikke mere over Onkel Oskar. Derfor var jeg totalt uforberedt på det som møtte meg, da jeg dro rundt på filmskaperturne på Trøndelagskysten mange år senere. Jeg viste utdrag av egne filmer, deriblant også fra Onkel Oskar. Da elevene forsto at jeg hadde laget den filmen, så jeg formelig hvordan min status vokste mens jeg sto der foran øynene på dem. Dette var noe «stort», og at humoren i filmen gikk hjem, var åpenbart. Men Onkel Oskar var noe mer for dem enn bare en film. Den var identitetsbærende, elevene var stolte av filmen, den var «deres».



Først da gikk det opp for meg at filmen faktisk var vellykket. Jeg hadde klart å fange noe av det ektefølte lokale i fortellermåten, og å overføre den til film. Dette ble verdsatt av de som var de sanne ekspertene, de som levde i tradisjonen, som var en del av denne.



Siden har dette bare blitt befestet. Jeg får stadige forespørsler fra totalt ukjente mennesker som ringer – og har ringt rundt lenge, letende etter hvor de kan få tak i denne filmen. Hvorfor er den ikke tilgjengelig? Hvor mange norske filmer opplever det å være høyst levende i minnet – og etterlyses av et større publikum selv tolv år etter, og det uten at noen har løftet en finger for at så skulle skje?



Relansering på dvd har gjort at jeg igjen har fått nærkontakt med denne entusiasmen. I anledning nyutgivelsen fikk undertegnede også et nytt oppslag om Onkel Oskar i Adresseavisen. Men reportasjen flankeres av nok en anmeldelse fra avisens side, skrevet liksom i forlengelsen av den kritikken som avisen kom med for 12 år siden, og med samme negative undertone. Adresseavisens anmelder etterlater et inntrykk av at de som liker denne filmen må være tullete fosninger som synes det er artig å se seg selv og hjemstedet på film.



Dette forundrer meg. Her er en film med en historikk, den har en suksesshistorie både blant lokalbefolkningen, publikum og fagfolk, den overlever over tid, den er dessuten barne- og familiefilm og den representerer et kjærkomment unntak fra det fortellerspråk som har fått ensrette mye av kinofilmindustrien i de senere år. Hvorfor ikke i det minste anerkjenne noe av dette som positivt?



Jeg kan gjerne stille opp til en faglig diskusjon om bedømmelseskriterier innen film, noe jeg har jobbet mye med i de senere år. Dette kunne være et nyttig seminartema for en trøndersk filmbransje i en oppbyggingsfase.



Men jeg er ikke interessert i å diskutere om om Onkel Oskar-filmen er «god» eller «dårlig». Film er et møte mellom to instanser, filmen og publikum, og det eneste interessante ved vurderingen etterpå er om møtet er «vellykket», det vil si om filmen kommuniserer eller ikke. Onkel Oskar kommuniserer beviselig til en god del mennesker.



Anmelderne får problemer når de skal «sette karakter», da slår alle de vante parametrene feil ut. Er det fordi den internasjonale filmindustriens måte å lage film på er så dominerende at en film med lokalt filmspråk automatisk fortoner seg som provinsiell?



Eller har det med syn på høy og lav kultur å gjøre; at det er noe ved ens egen kultur som man er stolt av og annet som man gremmes over?



«Jo mer lokalt funderte historier, desto mer universielt nedslagsfelt», heter det seg. Jeg opplever at det som særpreger den lokalt funderte fortellermåten i Trøndelag er nøkternheten. Denne tradisjonen bruker ikke sentimentalitet og andre forføreriske virkemidler som kinofilmkulturen ellers er så overlesset av.



Onkel Oskar-filmen er kompromissløs og ærlig på dette, og her ligger kanskje noe av hemmeligheten til dens gjennomslagskraft hos publikum – og dens problemer med anmelderne?



evald@aminda.no