DnB Arena, sist onsdag. Klokka nærmer seg halv fire. Ranheim-spillerne haster mot garderoben. I norsk fotballs nest øverste divisjon trenes det på ettermiddagstid, med noen få velsituerte unntak. Rett fra studier og jobb småjogger de forbi anleggsarbeiderne som er i ferd med å reise den nye tribunen, den som skal stå klar neste sommer. Enkelte ettermiddager har det vært umulig å kommunisere under økta. Men alt bråket er verdt det, Ranheim Toppfotball gjennomgår et hamskifte som skal gi bedre tider.

Ute på kunstgresset er det lite som skiller Ranheim-spillerne fra heltidsproffer. Godt humør, holdninger og konkurranseinstinkt. Gamle klubbveteraner liker det de ser. De som holder liv i de gamle historiene fra 50-tallet, flikker og maler klubbhus og prater fotball over pappkrus med kruttsterk kaffe.

Hele klubben har sjel, fra de humrende gubbene som deler på materialforvalterjobben til ressurspersonene som gir alt på fritida. Folk blir så glade når det heltrønderske A-laget vinner kamper at de nesten gråter.

Det gamle, blå klubbhuset – Ranheims svar på brakka på Lerkendal – ligger midt i en bydel med voksesmerter. Her skal arven fra papirfabrikken forenes med nybygd sjøutsikt i glass og stål. Kan fotballen skape en samlende arena?

Kampdag. Musikken vibrerer i gamle garderobevegger. Avspark kryper stadig nærmere. Dødballarkene på veggen, klistret opp med blå strømpeteip. De alvorlige, fjerne blikkene. Fruktfat og kaffe på termokanne, gul energidrikk i RIL-mugger av plast. Den stramme lukta av massasjeolje fra fysioens vante hender, som raskt tar unna stive legger og lår på behandlingsbenken. Dobesøk med små nerveskvetter og større prosjekter, som får nestemann i køa til å stålsette seg. Sko som må knytes akkurat som forrige gang. Et rom fylt av spenning og små, umerkelige ritualer.

Spillermøtet en og en halv time før avspark, oppe i selve hovedrommet i klubbhuset. Det er der alle møter fram på hjemmekampdag. Felles middag og hvile på egne dagrom er et stykke unna den økonomiske hverdagen i Ranheim Toppfotball.

Tre stikkord på flippoverark. Motstanderens styrke og svakhet, egne muligheter. Alltid egne muligheter. Balansen mellom defensiv trygghet og offensivt mot, måten vi skal vinne kampen på. Spill og motspill. Jakten på de rette frekvensene til spillerne, de riktige ordene. Stol på egne ferdigheter, tro på oss selv, opptre som et lag. Taktikk og psykologi, mobilisering og ufarliggjøring.

Flokken i garderoben kryper stadig nærmere hverandre. Gjennom konsentrerte nikk, korte beskjeder og små handshakes. Ikke for fred, men tillit.

Ventingen er alltid verst. De siste beskjeder, spillerne i ring. Så lyden av knotter mot gulv, rastløst, lik kalver som slippes på vårbeite. Kropper i bevegelse, komme i gang.

Etter kamp er det en avgrunn mellom seier og tap i alle fotballgarderober. Få av dem matcher brølene etter en hjemmeseier på Ranheim, og allsangen ledet av Mads Reginiussen og Kristoffer Løkberg.

Og mandag kveld kommer Brann til Ranheimsfjæra, med et budsjett som er ti ganger større enn hjemmelagets. Vel møtt.