Oslo 20200902. Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen (H) kommenterer resultatet av trygdeoppgjøret. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB  Foto: Håkon Mosvold Larsen

Særaldersgrensene bør justeres

Pensjonskrangelen om særaldersgrenser i stat og kommune viser at det er på høy tid å tilpasse en gammel ordning til ny tid.


Arbeidstakerorganisasjoner er kraftig provosert over at regjeringen ved arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen går inn for å fjerne plikten til å slutte i jobben ved fylte 60, 63 eller 65 år for rundt 200 000 arbeidstakere i stat og kommune. Det kan låte rart at arbeidstakere protesterer mot at de ikke lenger skal ha plikt, men fortsatt rett til å pensjoneres tidligere enn omtrent alle andre i Norge. Det viser bare hvor nødvendig det er med en reform på dette området.

Særaldersgrensene omfatter en betydelig andel ansatte i stat og kommune, som i Forsvaret, politi, brann- og helsevesenet. Det var i sin tid gode grunner til at noen jobber med spesielle krav og forutsetninger, også rent fysisk, ga rett og i mange tilfeller plikt til tidlig pensjonering. Men tidene og arbeidslivet forandrer seg. Flere i disse gruppene kan gå av med pensjon som 57-åring og ta ny jobb etterpå.

Pensjonsreformens prinsipp om at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid, bryter med disse ordningene. Samtidig gjør pensjonsreformens justering for opptjeningsår og gjennomsnittlig levealder at disse tidligpensjonene ikke lenger blir like gullkantede fra de fyller 67 og blir «vanlige pensjonister». Dermed burde tida være overmoden for å justere aldersgrensene, kvalitetssikre rammen rundt jobbene og ta hensyn til dem som ikke kan jobbe lenger.

Det er ikke bærekraftig å dytte enda mer penger inn i et system som premierer fortsatt relativt unge mennesker for å slutte å arbeide i det offentlige. Det virker bakvendt at arbeidstakerne vil holde på en plikt til å slutte og ikke ha arbeidsministerens tilbud om en rett til å slutte, med tidligpensjon. Det er nok fordi en plikt gir bedre forhandlingskort og mer penger til de som trenger en slik ordning minst.

I utsatte stillinger bør det være gode ordninger for sliterne som ikke bør eller kan arbeider lenger. Men tida bør være over for offentlige ordninger som gir i pose og sekk til arbeidstakere som pålegges å slutte i relativt ung alder, men fortsatt kan ha mange år foran seg i arbeidslivet.