Bjørn Marius Hegge hadde laget jazzarrangementer av Hans Rotmo-låter og ledet musikerne med engasjement.  Foto: Kim Nygård

Slik har vi aldri hørt Hans Rotmo før

Nå har vi hørt det også, Hans Rotmo i jazzversjon. Men musikken kjenner ingen grenser, og kombinasjonen fungerte fint.

Trondheim Jazzfestival har offensive arrangører som sørger for nærmere 50 konserter fram til søndag kveld. Alt gjennomføres selvfølgelig med strengt smittevern, og publikum sitter spredt i konsertsalene.

Likevel ble det hyggelig stemning i Dokkhuset under den første av to konserter der bassist og komponist Bjørn Marius Hegge laget helt nye versjoner av Hans Rotmo-låter. Hegge vokste opp i Elvran i Stjørdal, der Rotmo bodde i mange år, og han har sikkert fått mye av Rotmo-musikken inn med morsmelka.

På scenen hadde han med seg 15 unge musikere fra Jazzlinja på NTNU. Etter noe som hørtes ut som et privat opptak der Rotmo sang «Skiftarbeider», dundret bandet i gang med hard, modernistisk jazz. Mens Rotmo-musikken har sine røtter et sted mellom The Beatles og nordtrøndersk folkekultur, tok Hegge oss med til en helt annen estetikk. Jeg lurer på hva Hans Rotmo selv ville ha sagt. Han hadde planlagt å være til stede, men måtte forberede seg til egen konsert på Royal Garden samme kveld.

LES OGSÅ: Snart 50 år med nedvurdering av Hans Rotmo

Jazzfestivalen har lang tradisjon med å lage jazzversjoner av trøndersk pop og rock. Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Knutsen og Ludvigsen, Dumdum Boys og Difference er blant dem som har fått «jazzbehandling» de siste åra.

Veien fra pop og rock til jazz er ikke lang, og vi har fått mange a-ha-opplevelser under slike konserter. Torsdag kveld virket det som om det var vanskeligere å gi Rotmo den samme behandlingen. Vi fikk riktignok oppleve en rekke fascinerende passasjer, og gjengen på scenen viste at vi fortsatt har en strålende tilvekst av gode jazzmusikere her i byen. Men enkelte ganger føltes det som om noe lugget.

Kanskje fikk jeg ikke full uttelling fordi Hegge bevisst holdt seg unna de mest kjente Rotmo-sangene. Klassikerne fra Vømmøl Spellmannslags to første album var få, selv om bandet var innom «Høvlerivisa» og laget en vakker versjon av «Bånsull».

«Auksjonsvisa» og «Blå, blå vind» fra Vømmøls jubileumsalbum i 1984 fungerte også fint – mens Ola Uteligger-låten «Litjkar’n» ble en underlig opplevelse. En gjestevokalist oversatte Rotmos saftige dialekt til konservativ sosiolekt fra Oslo vest. Litjkar’n mister det meste av vitaliteten når legemsdelen blir kalt «lillemannen». Siste låt, «Elgeseter bru», hadde flere fine tilløp, men heller ikke der opplevde jeg at flyten var helt god.

Likevel er det de fine overraskelsene og det kreative samspillet på scenen som sitter sterkest i minnet. Bjørn Marius Hegge er en fremadstormende musiker, og Rotmo i jazzversjon var et dristig prosjekt som lyktes godt, enkelte innvendinger til tross.