Strindheimtunnelen. Illustrasjon til fartsmålinger i tunnelen.  Foto: Håvard Jensen

Bompenger har gjort byen bedre

Det har gått ti år og fire milliarder kroner siden bomringen rundt Trondheim ble satt opp. Stadig flere har lært å like den.

31. mars 2010 åpnet bomstasjonene i Trondheim, i det som ble hetende Miljøpakken. Det var slett ikke populært, det var bare fem år etter at den gamle bomringen, "Trondheimspakken", ble revet til allmenn jubel og glede. Den nye bomringen tvang seg likevel fram, gjennom klimaforliket på Stortinget. Trondheim kunne få milliarder av statlige kroner dersom byen samtidig aksepterte å kreve inn bompenger.

Enkelt sagt får Trondheim en krone av staten for hver krone kommunen krever inn av bilistene. Spleiselaget mellom stat og kommune gjorde det politisk mulig å introdusere Miljøpakken, til tross for en allerede bompengetrett befolkning. Det avspeilet seg i en meningsmåling om de nye bommene i 2010. Hele 64 prosent var negative til Miljøpakken, mens kun 17 prosent stilte seg positive til den.

I løpet av disse årene har holdningen til bommene snudd. I januar viste en tilsvarende meningsmåling utført for Miljøpakken at 53 prosent i Trondheim nå er positive til bompenger, mens andelen misfornøyde hadde sunket til 21 prosent.

Selv om det virker som en evighet siden, var faktisk bompenger det heteste temaet i fjorårets lokalvalgkamp. Regjeringen, den gang med Frp i sin midte, gikk nesten i oppløsning før det ble landet et såkalt bompengeforlik. Samtidig poppet det opp anti-bompenge-partier som troll i esker, som gjorde brakvalg i flere storbyer og omkringliggende kommuner. I Bergen tok Folkeaksjonen nei til mer bompenger 16,7 prosent av stemmene, i Stavanger 9,2 og Oslo 5,8.

I Trondheim stilte ikke bompengemotstanderne engang liste. Vi kan saktens spørre om hvorfor, all den tid bilistene har måttet punge ut med hele fire milliarder kroner i bompenger i løpet av disse ti årene med Miljøpakken.

Én faktor kan være at prisen for å passere bommene i Trondheim er lavere enn i Oslo, Bergen eller Stavanger. Mens prisene i de andre bypakkene har steget mye, blant annet på grunn av økt elbilandel og kostbare låneopptak for å finansiere samferdselsprosjektene, har prisutviklingen i Trondheim vært mer moderat.

For egen del tror jeg at de mange synlige forbedringene av byens infrastruktur spiller en minst like viktig rolle for folks holdninger til Miljøpakken. Selv bor jeg et steinkast utenfor bomringen på østsiden av byen. Min personlige betalingsvilje ble betydelig styrket da Strindheimtunnelen ble åpnet. For en gave til byens befolkning! Da tenker jeg både på oss bilister som får gleden av en sømløs transportetappe til sentrum og på de mange tusen som bor langs den gamle innfartsåren, Innherredsveien.

Vi ser rett og slett at Miljøpakken gjør byen bedre for oss alle, om vi så er bilister, syklende eller gående. Det gjelder folk som bruker kollektivtransport, barn som opplever en tryggere skolevei eller innbyggere som ser at det både blir mindre støy og støv i hus og leiligheter.

Det betyr selvsagt ikke at alle er tilfreds. Bomavgift er i sitt vesen en usosial innkreving av penger. Bomstasjonene skiller ikke på fattig og rik. For de av oss som av ulike årsaker er avhengige av å bruke bil til daglig, kan avgiften bli en tung økonomisk belastning.

Det er viktig å ha i mente når byens videre utvikling skal planlegges. Politikerne bør ikke legge til rette for boligbygging der personbil er mer eller mindre eneste transportløsning. Som sivilarkitekt Sevrin Gjerde skrev i en kronikk i Adresseavisen i fjor, blir fordelingen urettferdig dersom en på den ene siden tillater utbygging langt unna sentrum, for senere å straffe dem som flytter dit med bompenger.

Selv om vi har grunnlag for å hevde at Miljøpakken har vært en suksess for Trondheim, kan vi ikke ta for gitt at det vil forbli en suksess. Miljøpakken er knyttet opp mot et mål om nullvekst i biltrafikken. Det er et krevende mål når byens innbyggertall samtidig øker bratt. Det stiller krav til byplanleggerne og politikerne som de per i dag ikke har levd opp til. Boligbygging på Overvik og andre perifere områder er vanskelig å forene med nullvekstmålet.

Riset bak speilet er at bompengesatsene må økes kraftig for å begrense biltrafikken. I så fall får politikerne fort et bompengeopprør på nakken her også.