Fullt hus på p-plassen ved Granåsen sist lørdag. Noen blir sinte når de ser slike bilder, men det er bra for folkehelsa og fellesskapet at folk kommer seg ut, så lenge de holder avstand til hverandre, mener Adresseavisens kommentator.  Foto: Håvard Jensen

Sju forsøk på ikke å være sint

Hva f*** feiler det folk, skrev noen på Facebook. Jeg har tenkt samme tanke. Men heldigvis gikk jeg en skitur.

Vanligvis er jeg flink til å holde hodet kaldt, men det jeg opplever nå, er noe helt annerledes. Derfor begynner det å røyne på. Og siden det røyner på, har jeg satt meg noen mål. Kanskje det kan hjelpe meg til å bidra i dugnaden vi er i gang med.

Dum som jeg ofte er, sjekket jeg telefonen før jeg gikk på tur forrige helg. Aggresjonen jeg så på sosiale medier, ga meg lyst til å grave meg ned i tide. Men heldigvis gikk jeg videre, langt og rolig, nesten alene, og fikk tid til å tenke.

LES OGSÅ: No e' Johnsen ganske sint

Jeg tenkte at mange naturligvis er redde. Folk som er redde, kan lett bli sinte. Folk som er sinte, kan si og gjøre ting de ikke ville sagt eller gjort hvis de hadde holdt hodet kaldt. Da kan de bli uvenner med mange som de heller burde vært venner med.

Det er helt forståelig at folk blir redde, tenkte jeg. Vil helsevesenet tåle påkjenningen som kanskje kommer? Kan jeg bli smittet? Vil mora mi og faren min, som begge er i risikogruppa, bli smittet? Bestemor og bestefar? Og hva med barna som i lang tid må være hjemme med foreldre som ikke gir dem god nok omsorg og kanskje til og med slår?

Mange er redde for å miste jobben. Mange har allerede gjort det. Klarer de å betale husleia, får de nok penger til mat? Hvis samfunnet kollapser, hvordan blir økonomien vår framover?

Spørsmålene tårnet seg opp i hodet, og jeg tenkte at når det er så mange grunner til å bli redd, er det ikke rart at noen blir sinte. Jeg har selv irritert meg over folk som står unødvendig nær meg på butikken. Jeg har ruslet i øde, kveldsstille gater og sett gjennom vinduene at noen har hatt fest, altfor mange og altfor tett innpå hverandre.

Når vi blir sinte, er det gjerne sinnet vi viser fram. Redselen holder vi mest for oss selv.

LES OGSÅ: Klaus Sonstads tordentale tok helt av

Mens jeg gikk langsomt på ski, så jeg meg rundt og lurte på om noen var sinte på meg, om jeg gjorde noe feil. Det var omtrent da jeg satte meg nye mål.

For det første skal jeg prøve å ikke irritere meg over at så mange uttaler seg som om de var eksperter. Selv er jeg nok tilhenger av en mellomløsning, slik det ser ut nå. Ellers kan påkjenningen bli for stor, for hver enkelt, for næringslivet og for samfunnet. Hvor stor arbeidsledighet og hvor mange sosiale problemer tåler vi, vi som er så godt vant? Jeg vet ikke. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet vet mer.

Samtidig forstår jeg at mange andre mener de vet bedre. For slik er vi mennesker. Når framtida er usikker og ingen av oss vet, leter vi etter klare svar. Når vi tror vi har funnet et svar, holder vi fast ved det.

For det andre skal jeg ikke bli sint på folk som jogger eller går tur. Hvis jeg ser fire som går tett sammen, skal jeg tenke at de er antakelig en familie og at det er helt i orden. Fint at de får frisk luft og mosjon. Det er god medisin mot mange slags plager. Godt for folkehelsa og dermed godt for fellesskapet.

LES OGSÅ: Trondheim kommune vil at alle får frisk luft

For det tredje skal jeg ikke bli irritert på folk som er triste fordi de ikke kan dra på hytta i påska. Jeg forstår dem. Selv om savnet av hytta er et luksusproblem og mange har mye større vanskeligheter, er hytteliv og påske en del av norsk folkekultur. Å dra på hytta er heller ikke noe overklassefenomen, selv om mange hytter er blitt overdimensjonerte, etter hvert som den norske rikdommen er blitt større. Noen hytter er koier. Noen er fattigslige 60-tallsbygninger. Hyttene gir all slags folk glede, og det er vondt for alle å gi avkall på det fineste de har. For noen er hytta til og med et helt nødvendig tilfluktssted.

For det fjerde skal jeg ikke øse edder og galle utover unge som møtes på en benk i parken eller spiller en ball mellom seg med avstand til hverandre. I stedet for å se stygt på dem, skal jeg smile til unge som rusler langs veien og slår av en prat. Alle mennesker har behov for sosial kontakt. Særlig de unge, selv om de har mye mer digital kontakt enn oss gamlinger. Det er bra for folkehelsa at vi møtes, selvfølgelig med god avstand.

For det femte skal jeg prøve å forstå at dette blir en tung vår for russen. Mange av dem har gledet seg i årevis til å avslutte 13 års skolegang med fynd og klem og full fest. De har sett fram til et minne for livet. Du kan være så kritisk du vil til russebusser, russelåter, fyll og tøv. Men det er trist når det foreløpige høydepunktet i et ungt liv blir avlyst. Tenk om du selv var atten og et halvt år og har gledet deg siden du gikk i niende klasse. Luksusproblem, ja, men det gjør vondt uansett.

For det sjette skal jeg prøve å huske at det siste vi trenger nå, er at vi begynner å skule på hverandre, sladre om hverandre, krangle og bli uvenner. Hvis vi skal klare å gjennomføre en nasjonal dugnad, må vi tolerere også dem som oppfører seg annerledes enn oss. Det er alltid en eller annen slubbert som ikke gjør jobben sin under dugnaden, som sluntrer unna og ikke stiller opp for fellesskapet. Vi må kreve at han skjerper seg. Men skal vi bruke det meste av kreftene våre på ham eller på fellesskapet?

For det sjuende, og det blir kanskje det viktigste når krisa en gang er over: Når andre oppfører seg på måter jeg misliker, skal jeg huske at de kan ha en grunn til det. Jeg skal prøve å forstå dem før jeg dømmer dem.

Hva f*** er det som feiler folk? De er mennesker. Folk er forskjellige. Vi gjør alle noe dumt av og til, men vi kan være bra folk likevel. - Vi er født som feilvare, sa Per Fugelli. Det skal jeg prøve å huske, neste gang jeg blir sint. Da skal jeg gå fem runder rundt huset før jeg legger ut sinnet på Facebook.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

 
        
            (Foto: Tegning: Karl Gundersen)

  Foto: Tegning: Karl Gundersen