Politikere og helsemyndigheter må gjøre en rekke vanskelige valg. Fra venstre direktør i Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, helseminister Bernt Høie, statsminister Erna Solberg og helsedirektør Bjørn Guldvog.   Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix

Viktigst nå er å ta godt vare på de svake

Livet er vanskelig for de fleste av oss nå. Verst er det for dem som står nederst på rangstigen.

Vi kan være uenige om mye når koronakrisen herjer Norge og verden. Det er ekstremt vanskelig å si om tiltakene er for strenge, for milde eller akkurat passe. Men én sak tror jeg de fleste er enige om: Kvaliteten på et samfunn må måles ut fra hvordan det behandler sine svakeste. I krisetider er hensynet til dem som ikke har det så enkelt, enda viktigere enn ellers.

Hvis hensynet til de svakeste er viktigst, oppstår en rekke spørsmål. Det blir denne teksten preget av. Jeg beklager alle spørsmålstegnene, men slik er koronakrisen. Ingen av oss vet noe helt sikkert. Dette er uansett ikke tida for skråsikkerhet.

LES OGSÅ: Sju nye smittede i Trondheim lørdag

Hovedspørsmålet, som jeg håper helsemyndighetene og regjeringen tenker nøye gjennom fra time til time, er hvordan vi behandler de mest sårbare.

Barna: Har de godt av å være hjemme fra barnehagen og skolen? Det går nok fint for de fleste, og alt tyder på at lærerne gjør en god jobb hjemmefra. Men jeg vet ikke om barn tåler like godt som voksne å bli rykket ut av hverdagslige rutiner. De fleste voksne har opplevd brå endringer og vanskeligheter i livet. Det har gitt oss erfaringer som de minste mangler.

Og hva med barna som er mer utsatte enn flertallet? Hva med de små som lever i familier som fungerer dårlig? De som har mødre eller fedre som har psykiske problemer, som ruser seg eller slår? For en del barn er barnehagen og skolen et fristed der de får en omsorg de ikke får hjemme.

LES OGSÅ: Folk blir bedt om å registrere seg

Alle tiltakene myndighetene setter i verk: Kan de hindre at utsatte barn får det vondt? Norge er fullt av helsearbeidere, omsorgspersoner, lærere og gode naboer som gjør alt de kan. Men bruker regjeringen og stortingsflertallet pengene våre på rett sted? Jeg vet ikke.

De rusavhengige: Klassekampen fortalte i forrige uke at når helsevesenet får stor belastning, skriver de ut ruspasienter eller nekter dem behandling. De som kjenner rusavhengige, frykter overdoser, selvmord og smittefare. Hvordan fungerer metadonbehandlingen? Hvordan er narkotikasituasjonen på gata? Jeg vet ikke, men jeg håper hjelpeapparatet passer på.

Samtidig er jeg bekymret over at Helsedirektoratet ikke har prioritert rusavhengige høyt i utkastet til et notat som har tittelen «Prioritering av helsehjelp i Norge under Covid-19 epidemien».

LES OGSÅ: Frykter at de svakeste ikke blir sett

De arbeidsledige, permitterte og lavtlønte: Vi pressefolk tilhører stort sett middelklassen, og vi forstår nok ikke fullt ut hvordan hverdagen er for folk som sliter med økonomien.

Derfor skriver vi heller ikke godt nok om hvordan er det å være lavtlønnet alenemor eller alenefar i disse dagene. Hvordan er det å slite med å betale huslånet og samtidig være redd for å miste jobben? Å ikke vite hvordan framtida blir, er en stor, psykisk påkjenning. Den krisa vi opplever, kan være et minst like stort problem for folks psykiske helse som den for den fysiske.

Er det lov å si at det antakelig er verre å bli rammet av en alvorlig depresjon enn av en mild koronasmitte?

Det gjelder å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Kunnskap er en stor fordel for både kalde hoder og varme hjerter, og nå tenker jeg ikke på matematiske beregninger av hvordan smitten kan utvikle seg. Jeg tenker på klasseskillene som finnes, også i Norge, der forskjellene er mindre enn i de fleste land.

Mange undersøkelser viser at folk med lav utdanning og lav inntekt blir hardere rammet av sykdom enn folk med høy utdanning og høyere lønn. Levealderen i Oslo, der de sosiale forskjellene mellom bydelene er mye større enn i Trondheim, er ett eksempel:

Menn som bor på Sagene på østkanten, har en gjennomsnittlig levealder på drøyt 71 år. I Vestre Aker på vestkanten lever mennene i gjennomsnitt ti år lenger. Vi har store sosiale forskjeller også i Trondheim og Trøndelag, uten at vi på samme måte kan se dem fra bydel til bydel.

For å si det enkelt: Arbeiderklassen blir mye hardere rammet av sykdom enn overklassen. Jeg antar helsemyndighetene og toppolitikerne har dette langt framme i pannebrasken når de tenker gjennom koronatiltakene.

To spørsmål til: Tenker myndighetene godt nok gjennom om tiltakene fører til at de sosiale og psykiske kostnadene blir for høye? Tar tiltakene godt nok vare på de svakeste?

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her