Jeg visste ikke hva jeg hadde før jeg mistet det

Å, som jeg savner blåmandager, overfylte busser, irriterende kolleger, heslig jobbkaffe, RBK-bråk og foreldremøter.    

Jeg savner den repeterende, grå tilværelsen. Allerede savner jeg startskuddet som går hver mandag klokka 06.15: Nå begynner rotteracet mellom hjem, jobb og plikter. Jeg savner å mase på ungene om å kle på seg sånn at vi rekker barnehage, skole og jobb. Jeg savner at de slår seg vrange. At jeg må telle til ti i mitt stille sinn fordi fireåringen «bare skal hente en bamse på rommet» som hun skal ha med i barnehagen.

Jeg savner å være et gjennomsnittsmenneske på den overfylte 11-bussen fra Byåsen til Prinsenkrysset i sentrum hver morgen. Jeg savner til og med situasjonen hvor jeg sklir på hålka ned snarveien fra barnehagen og akkurat ikke rekker bussen. Jeg savner å banne i mitt stille sinn: «For sein, for sein no igjen». Eller passerte egentlig bussen busstoppet tre minutter før skjema? Jeg savner å irritere meg over AtB.

Nyheter om dårlig veivedlikehold - det var en herlig tid.   Foto: Nils H. Toldnes

Jeg savner tankeløse, sveisblinde medpassasjerer med ståplass på bussen som glemmer at de har sekk på ryggen. Når de snur seg, så dulter de pc-sekker store som slagbjørner inn i skolten på meg som sitter på et sete. Sånn at jeg nesten mister termokoppen med kjip pulverkaffe. Jeg har lyst til å ta dem på hel volley og pole dem midtfjords. Jeg koker innvendig. Jeg savner å koke over bagateller.

Framme på jobb ved Bakke bru, savner jeg å oppdage at jeg har glemt lommeboka og mobilladeren. Jeg lengter etter møteplagere, kolleger som bruker utestemme inne og den himmelsk heslige jobbkaffen. Stresset om å bli ferdig på jobb i tide før jeg må skynde meg hjem for å rekke barnehagen, er nærmest en fjern drøm allerede.

LES OGSÅ: Gravid-appens daglige oppdatering bomma på timinga

Jeg savner å jogge hjem fra jobb og tenke trivielle tanker. Der jeg peser tungpustet oppover - grunnet for dårlig kondisjon - tenker jeg på hva vi skal ha til middag. Kanskje noen gjennomsnittlig kjedelige fiskekaker? Jeg pleier også å fable om ferien. Kanskje det blir Dolomittene og Nord-Italia som i fjor? Eller kanskje «bare» hytta. Hjemmeferie er jo så kjedelig.

Jeg drømmer om blaute barnehagedresser, avglemte matbokser med mugg og maset for å rekke datteras skitrening. Jeg savner sukkinga over foreldremøter og tannlegetimer. Og trafikken som står i sju stein ut fra byen en fredag ettermiddag - på vei til hytta. Jeg savner å misunne andre som gjør mye mer spennende ting enn meg. Som drar til Bali og på storbyferie i London. Eller er på skiferie i Alpene.

Jeg savner fantasiløse oppdateringer på sosiale medier. Strømmen av bilder som viser treningsøkter, fester, fotballkamper og sushitallerkener. Temmelig uinteressante motiv som plutselig er etterlengtet. Gid, det var så vel at jeg kunne irritere meg over alle koppene med kunstferdig cappuccino-melkeskum som enkelte fyller feeden sin med.

For ikke å snakke om det repeterende mediebildet med et hav av i-landsproblemer. Saker om lakseskatt, fedrekvote og fraværende lysregulering i Olav Tryggvassons gate. Facebook-debatter om Michelin-snobberi og hundedritt i skiløypa. Jeg trodde aldri det ville skje, men jeg savner rasende bompengemotstandere som toppsak i Dagsrevyen. Og trondhjemmere som klager over skandaløst dårlig strøing og snøbrøyting. En trussel mot liv og helse! Jeg savner oppslag om styrelederbråk i RBK. Det var alvor. Nå vet vi bedre.

Biltrafikk i Olav Trygvassons Gate i Trondheim.  Foto: Michael Schult Ulriksen



Jeg savner nevrosene mine. Bekymringen for lus når vi får melding om lus på skolen. Oppgittheten når den ene ungen får omgangssyke. «Krise! Nå må jeg kanskje ha hjemmekontor i to dager før hun får lov å dra i barnehagen igjen. For jeg kan ikke risikere at norovirus sprer seg i barnehagen». Det var tider det, da jeg kunne ergre meg over folk som ga blaffen i karantenebestemmelsene for magesjau.

Mareritt er plutselig blitt etterlengtet. Altså, våkne om morgenen og lettet konstatere at det bare var en vond drøm. Nå våkner jeg opp og må skuffa erkjenne at virkelighetens mareritt ikke forsvant mens jeg sov.

Nei, jeg visste ikke hva jeg hadde før jeg mistet det. Nå lengter jeg tilbake til mine gamle problemer og kjepphester. Til livet slik det var før koronapandemien tok rennafart og forkludret mitt forutsigbare, kjedelige og trygge liv.