Går av: Trine Skei Grande trekker seg som statsråd og partileder.  Foto: Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Overlever Venstre seg selv?

KOMMENTAR: Dramatisk sorti for Venstre-lederen. Noe er råttent i partiet.

Venstre-leder Trine Skei Grande gir begrepet «å kaste kortene» nytt innhold. Hun pælmer hele kortstokken veggimellom. Hun trekker seg som partileder, som statsråd og sier nei til gjenvalg til Stortinget.

For under en uke siden la Venstres valgkomité fram en enstemmig innstilling om å gjenvelge Grande som partileder, til tross for at flere lokallagsledere hadde bedt henne om å gå av.

Valgkomiteens leder, Per A. Thorbjørnsen, pekte på at Grande hadde ledet partiet over sperregrensa ved to valg, noe som faktisk er en milepæl i partiets moderne historie. Thorbjørnsen var «helt trygg på at Trine er den rette personen også i årene som kommer».

Selv takket Grande for tilliten med å love at hun, og hennes team, skulle skape begeistring.

Grande hadde neppe i tankene at begeistringen skulle skapes ved å trekke seg allerede før det kommende landsmøtet. Hva har skjedd i den korte tiden fra valgkomiteen kom med sin innstilling til Grandes dramatiske avgang?

For det første kom det mange negative reaksjoner på valgkomiteens innstilling. Partiets nåværende nestleder, Ola Elvestuen, åpnet for å stille som motkandidat på partiets landsmøte 17.-19. april. Han, som ble vraket som både klima- og miljøminister og som nestleder av valgkomiteen, mente at Grande først og fremst har lyttet til seg selv, for å sikre sin egen posisjon.

Det er en iskald attest fra en tidligere nær medarbeider.

I tillegg har de interne prosessene i valgkomiteens arbeid blitt lekket ut til omverdenen, først og fremst i VG og NRK. Her ble det hevdet valgkomiteen i to omganger hadde varslet Grande om at de ikke ville innstille henne til gjenvalg, og oppfordret henne til å ta regi selv og annonsere sin avgang offentlig.

I stedet sørget Grande for å gi de to mest aktuelle arvtakerne, Sveinung Rotevatn og Abid Raja, statsrådsposter. Nær sagt umiddelbart ga de to, ifølge VG, beskjed til valgkomiteen om at de ikke lenger var kandidater til ledervervet.

Den underliggende historien er at Grande på denne måten vekslet statsrådsmakt mot støtte i den pågående lederstriden i partiet. Dermed ble valgkomiteen, og i neste omgang landsmøtet, utmanøvrert i den forstand at det ikke lenger fantes alternative lederkandidater.

Det etterlatte inntrykket i denne framstillingen er at Grande har drevet et avansert maktspill for å sikre sin egen posisjon. Selv sier Grande at hun ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene. Hun ønsket å fortsette nettopp for å unngå lederstrid i partiet. Kampvotering er ikke det et hardt plaget parti trenger nå, påpeker hun i et intervju i VG.

Nå gir hun altså opp. Presset ble for stort.

Uansett hvilken historie en velger å tro på er konklusjonen den samme: Noe er råttent i Venstre.

Når interne prosesser i et politisk parti brettes ut for offentligheten er det et sikkert tegn på oppløsning, strid og maktkamp. Innholdet i slike lekkasjer kan være både sant og usant. Likevel tjener de én hensikt: Å ramme en motpart.

Grande hadde sine støttespillere, blant annet i Trøndelag. Adresseavisen kan melde om sjokk og vemod blant trønderske støttespillere da avgangen var et faktum. En kan saktens spørre seg hvorfor vi ikke hørte disse stemmene da stormen mot Grande var på sitt sterkeste, ikke minst i hennes eget lokalparti, Oslo.

Status for Venstre er per i dag er mildt sagt lite lystig: Et parti som ligger kronisk under sperregrensen på meningsmålingene, og som er i full strid med seg selv.

Kan partiet i det hele tatt overleve dette?