En sosiologisk forklaring på Kotengs og andre topplederes idrettsengasjement er at penger langt fra er det eneste som driver folk. Status og innflytelse er også viktig, skriver vår kommentator.  Foto: Illustrasjon: Karl Gundersen

Det er typisk norsk å ha en rik onkel

Hva får den økonomiske makteliten til å kjempe om et ubetalt styreverv i en fotballklubb? Kanskje fordi triumfer på idrettsbanen er gull verdt for næringslivet.

Hvordan kan Rosenborg ha to lederkandidater som er så ubarberte og alternative i tøyet, undret min gamle tante fra Bærum, som var på besøk. De er folkelige, insisterte jeg. Men de er jo søkk rike, protesterte hun. Ja, nettopp, svarte jeg.

LES OGSÅ: - Vi bør fylle Koteng Arena hver kamp

Kampen om styreledervervet i Rosenborg er over etter en batalje mellom to av Trøndelags mektigste menn i næringslivet. Ivar Koteng, som vant styrevalget, har skapt en milliardformue på eiendomsutvikling. Valgkomiteens mann, Ståle Gjersvold, leder regionens største energiselskap, Trønderenergi. Nestleder i RBK-styret og Kotengs våpendrager, Leif Inge Nordhammer, har hatt stor suksess med oppdrettsgiganten Salmar. Folkelige Rosenborg er som fluepapir på makteliten. Og den er ikke alene om se verdien av en gullmedalje eller 26.

Det er mange og ulike motiver for at enkeltpersoner eller selskaper engasjerer seg i idrett og kultur. Det skjer blant annet gjennom styrearbeid og drift, eller som investor og sponsor. Eller rett og slett bare gir bort penger. Den trønderske pengemakten skiller seg ikke ut sammenlignet med andre aktører i Norge. Molde har sine rike onkler i Røkke og Gjelsten, Branns honningkrukke er Trond Mohn, Vålerenga har levd godt av milliardærene Trøim og Fredriksen. De kommer likevel i skyggen av utenlandske oljesjeiker, oligarker og amerikanske mangemilliardærer, som kjøper opp verdens beste fotballklubber. De tjener kanskje penger, men de fleste av investeringene er dårlig butikk. Om du bare teller pengene.

LES OGSÅ: Her er ti årsaker til at Koteng vant dramaet

For det skal de norske bidragsyterne ha: De er kanskje hensynsløse i forretningslivet, men i omgangen med sponsorkronene er de tilsynelatende ganske skjødesløse. En rask sjekk i Kotengs sponsorportefølje avdekker ingen fremtidige børsvinnere. Langløpslaget «Team Koteng» har riktignok innfridd i skisporet, men Koteng Arena – hjemmebanen til Trondheims Ørn – er neppe noe overskuddsforetagende. Kotengs engasjement omfatter også Trondheimsolistene, flere lokale idrettslag og et humanitært prosjekt i Sør-Afrika.

Hva er motivet til Koteng? Er han kun en velgjører, slik som Mohn? Eller mener han at den sosiale kapitalen ved å bruke en liten del av overskuddet på «velferdstiltak», gaver og imagebygging, er verdt prisen og vel så det? På bedriftens egen nettside argumenteres det for at det er viktig å hjelpe underdogs til å bli best. Koteng skriver også at han støtter utøvere som er profesjonelle, folkelige og usnobbete. Det passer Kotengs merkevare godt.

LES OGSÅ: Koteng med millionsatsing på ski: Team Koteng vil bli verdens beste langløpslag

En sosiologisk forklaring på Kotengs og andre topplederes idrettsengasjement er at penger langt fra er det eneste som driver folk. Status og innflytelse er også viktig. Og det å ha en posisjon, for eksempel som styreleder i en prestisjeinstitusjon som Rosenborg, er attraktivt uansett. Derfor kjempet også to dyktige næringslivstopper om vervet for en drøy uke siden.

Trønderenergi har fått mye tyn i det siste på grunn av vindkraftutbyggingen. For Gjersvold ville det derfor vært strålende om han inntok en posisjon som er omfattet av positivitet, selv om det siste året også har vært krevende for RBK. Reaksjonen på Gjersvolds kandidatur lot heller ikke vente på seg gjennom usaklige beskyldninger, press og sammenblanding av hans profesjonelle jobb i vindkraftutbyggingen og et eventuelt ubetalt verv i en fotballklubb. Men det viser bare at mange vil bruke idrettens mer blankpolerte renommé for å oppnå gevinst på andre områder. Det gjelder også vindkraftmotstanderne.

LES OGSÅ: Det er nok av pengesterke folk i Trondheim. Men de vil helst bli sett på Rosenborg-kamp

En av de største sponsorene i Norge er Coop, som blant annet har sponset Petter Northug. Coop har delt inn sin sponsorvirksomhet i tre felt: Sosio (humanitært), kultur og sport. Sport representerer den kommersielle siden, og virksomheten ser en klar effekt av å sponse kjente idrettsutøvere. Blant annet klarte Coop å endre sin profil fra å bli sett på som litt gammel og traust, til å fremstå friskere og fenge yngre målgrupper gjennom Northug-sponsingen. Men Coops sponsing har også en indremedisinsk effekt. De mener den har fremmet stoltheten hos egne ansatte, økt fokuset på sunn mat og gitt medlemmene ulike tilbud til sportsarrangementer.

Idrett som virkemiddel for å fremme eller boikotte politiske og økonomiske vedtak, er langt fra en ny problemstilling. «Det er typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen i 1992. Hun skrøt ikke av norsk helsevesen eller den norske skolen, men av norske idrettsprestasjoner. Sitatet er blitt stående som eksempel på stoltheten over hva Norge kan få til som idrettsnasjon – på tross av at vi er et lite land med få innbyggere. Den tidligere statsministeren ønsket å sole seg i glansen av norske idrettshelter. Mange ser på denne nasjonsdyrkingen i rødt, hvitt og blått som noe positivt. Noe som gjør oss stolte, og noen vil mene litt friskere. Men grensen før det tipper over, kan være hårfin.

Les også: Ikke tre trønder-stereotypien din nedover Trondheim som en gammel skinnvest, Koteng

De fleste land i verden bruker idretten, mer eller mindre bevisst, for å bedre omdømmet. Dette er særlig blitt brukt av nasjoner med frynsete rykte på andre områder. Under oppbygging av «nye» nasjoner, som tidligere DDR, har idretten vært en viktig drivkraft. Baksiden av medaljen har vært rovdrift på utøvere og doping. De fleste OL-arrangementene har isolert sett gått med dundrende underskudd, men målet for arrangørene var at regnskapet totalt sett skulle gå i pluss. Boikott av store idrettsarrangementer, som Moskva-OL, har vært et tydelig utenrikspolitisk virkemiddel og viser kraften og betydningen av idretten. I denne sammenheng blir de rike onklenes lekegrind i norsk idrett som en hyggestund å regne.

Så får min fintfølende tante, som heier på Stabæk, tenke over hvorfor klubbmedlemmene i Norges rikeste kommune må selge doruller fordi ingen rikinger vil sponse klubben deres.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Rike næringslivsledere er som fluepapir på klubber som Rosenborg. Men også andre idrettstopper, som Petter Northug, er gull verdt for næringslivet. 
        
            (Foto: Adresseavisen og NTB /Scanpix)

Rike næringslivsledere er som fluepapir på klubber som Rosenborg. Men også andre idrettstopper, som Petter Northug, er gull verdt for næringslivet.  Foto: Adresseavisen og NTB /Scanpix