«Passop». Noen bruker sannsynligvis navnet til kjæledyret når de lager nytt passord.   Foto: Tegning: Karl Gundersen

Det digitale helvetet

Digitalt utenforskap rammer ikke bare eldre. Snart trenger du en app for å åpne postkassa og et passord for at hjertet skal slå. Som vanlig har du glemt passordet.

Digitale løsninger gjør livet mer lettvint. Det finnes en app for alt. Hvor genialt er ikke Vipps? Bare sørg for at mobilen ikke lader ut og at appen funker. Jonas Gahr Støre måtte nylig betale bot fordi han ikke hadde gyldig billett på T-banen. Billett-appen slo seg vrang, forklarte han.

Skattemeldinga (tidligere selvangivelse) er kroneksemplet på positiv digitalisering. Da jeg var liten, satt faren min utover kveldene med alskens papirer for å fylle ut selvangivelsen. Bare timer før fristen gikk ut, kjørte vi inn til sentrum. Der sto representanter fra skatteetaten på fortauet med store sekker, og tok imot konvolutten som pappa kastet ut fra bilvinduet. Nå kan de fleste bare sitte stille i båten, og ikke foreta seg noe.

Men det gode eksisterer ikke uten det onde. Digidill kan være en tidstyv som gjør deg fly forbanna. Ting blir uoversiktlige. De som håndterer digitalismen dårligst, faller utenfor. Statistisk sentralbyrå anslår at 800 000 nordmenn ikke deltar like mye i samfunnet som andre, fordi de ikke makter å bruke digitale tjenester. Skal du søke jobb, barnehageplass eller sjekke skatteoppgjøret, skjer det elektronisk. Brev fra stat og kommune sendes til Digipost. Skatteoppgjøret finnes på Altinn. Oppdateringer skjer på Snapchat og Facebook. Det er særlig eldre, arbeidsledige og første generasjons innvandrerkvinner som faller utenfor. Mennesker med dårlig økonomi, og som ikke har råd til PC og andre digitale hjelpemidler, får også problemer.

Ansatte ved Trondheim folkebibliotek opplever at stadig flere trenger digital hjelp. Det er folk som skal sende søknader, finne skattemeldinga eller gjøre noe så elementært som å logge inn i nettbank, melder NRK. Veileder Torunn Tømmervold oppsummerer samfunnsproblemet presist: Digitalt utenforskap forsterker klasseskiller.

Mange som er avhengig av digitale tjenester, er også dem som har lavest kompetanse. Men selv folk som henger med rimelig greit, kan havne i et digitalt helvete som gjør at de føler seg som imbesile tufser. Særlig blir det surr når digitalisering sauses sammen med uforståelig språk. Da jeg fikk barn og skulle sende inn skjema digitalt for foreldrepenger til Nav, gikk rullegardina ned. Ikke skjønte jeg hva jeg skulle fylle inn i skjemaet, og den elektroniske besvarelsen ble uoversiktlig tullball. Jeg tar selvsagt høyde for at teknokompetansen min er katastrofal, men jeg burde være såpass skolert at jeg evnet å tolke abstrakt, offentlig informasjon. Til slutt fikk jeg hjelp av en administrativt ansatt på jobb som hadde peiling. Med påholden penn ble skjemaet fylt ut – i papirform.

Nå har Nav skjerpet seg. Det er som om Mark Zuckerberg har vært innleid hos etaten. Det er blitt så brukervennlig å sjekke både permisjonstid og regne utbetalinger, at det er mulig å lykkes. Nå har dessuten Nav begynt å svarteliste ord menigmann ikke forstår. Det er forbilledlig. For hva skal vi med utydelige ord som vedtak, ytelser, virkningstidspunkt og maksdato? Og begreper som «i henhold til» og «gir en indikasjon på»?

Digitalisering krever også at du har en type hukommelse som ikke er medfødt hos alle. Personlig sliter jeg med å huske passord. Passord er selve paradegrenen i digital misere. Ingen digitale dører åpner seg uten at du har en brukerprofil, og den krever et passord. Jeg lager passord, men glemmer dem. Jeg oppretter nye, men glemmer dem også. Enda verre; jeg får ikke laget nytt passord fordi brukernavnet, altså e-postadressen min, allerede er i bruk av en annen bruker (altså meg). Da må jeg bruke en annen e-postkonto. Men den kontoen bruker jeg så sjelden at jeg har glemt passordet.

Løsningen på galskapen blir å bruke det samme, enkle passordet overalt. Inspirasjonskilder er kjæledyr («pusekos»), samlivspartner («kosepus»), langvarig samlivspartner («Hyen1») eller en plagsom kollega («pungrotteNumeroUno»). Det enkleste er dessverre ikke det beste. Folk som driver med datasikkerhet, advarer mot uvanen. Passord lekkes og misbrukes som aldri før. Sensitive personopplysninger havner i feil hender. Derfor må vi skifte passord ofte, og bruke ulike og mer intrikate passord. Gjerne en setning på dialekt eller en sangstrofe. Det sier seg selv at de færreste følger slike retningslinjer. I resignasjon bruker svært mange «123456» over hele fjøla.

Les også: Taxfreeordningen bør skrotes: Selv om flyet lander klokka 02.45 søndag natt, er det fritt fram for å handle brun sprit

Enkelte ganger fanger digital selvbetjening deg i en slags «Catch-22», en umulig, absurd situasjon. En eldre kvinne på Vestlandet setter ord på digitaliseringssurr i et leserbrev til Bergens Tidende. På nett skulle hun avslutte et abonnement på vegne av en død slektning. Hun fikk følgende svar: «På grunn av strenge personvernregler kan vi dessverre ikke gå inn og slette en abonnent som er død. Det må abonnenten selv gjøre».

Statsminister Erna Solberg prøvde kunstig virkelighet-briller (VR) da hun gjestet Trondheim for et par år siden. Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (bak) følger med.
 
        
            (Foto: Foto: Ned Alley / NTB scanpix)

Statsminister Erna Solberg prøvde kunstig virkelighet-briller (VR) da hun gjestet Trondheim for et par år siden. Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (bak) følger med.   Foto: Foto: Ned Alley / NTB scanpix