Dette er den siste jeg skriver i Adressa under signert, men trolig ikke det siste innlegget. At signert forsvinner er vemodig, sikkert mest for oss som skriver.
Signert er spesielt fordi det skal være personlig. Det jeg presenterer skal gjerne også være opplevd. Mer enn et innlegg eller en kronikk er det noe du må stå inne for fullt og helt. Du kan ikke skjule deg bak en profesjon, en utdanning, en organisasjon eller et parti. Det gir en større frihet. Samtidig er det å signere noe alvorlig, de fleste har trolig angret på noe «de har skrevet under på». Signaturen er i sin natur slik at den skal være gjenkjennelig, hvis ikke er den ikke å stole på.
