Jeg vet ikke helt om jeg mest kjenner frustrasjon, irritasjon eller oppgitthet over Hareides overraskende venstrevridning. Kanskje er det en følelse av tristhet, som når en kjær tante takker nei til familieselskapet.
Vi var jo liksom som en familie vi som regnet oss som ikke-sosialister. De ville ikke kalle seg borgerlige som Høyre og Venstre, Kristelig Folkeparti. Men ikke-sosialister kunne de være. I familieselskapet der FrP var onkelen som av og til fortalte litt for grove vitser, men som likevel hadde noen gode poeng og Venstre den livlige kusinen med flagrende gevanter og stadig skiftende meninger, var KrF den litt prektige tanten, som kunne irritere deg med sine irettesettelser, men som du visste det var viktig å lytte til. Men nå er hun ikke sikker på om hun vil komme i familieselskapene lengre. De har bedre mat hos naboen, tror hun.
