Man vil bli sett, ikke på en sånn «hvordan går det på skolen»-måte, men på en sånn langt-inni-sjelen-måte.

I forrige uke hørte jeg på Ida Fladens podkast, der hun lufter temaet om at man ikke kan bli 100 % lykkelig uten å ha en kjæreste.

Dette synes jeg er en interessant teori. Fordi alle mennesker vil jo bli akseptert, elsket og sett. Og man vil bli sett, ikke på en sånn «hvordan går det på skol-en»-måte, men på en sånn langt-inni-sjelen-måte, hvis du skjønner hva jeg mener.

Man vil at noen skal elske det du ikke elsker med deg selv, alle dine skavanker og feil. Du vil at noen skal synes at latteren din er søt, selv om du selv synes du høres ut som en kråke. Du vil at noen skal like den nesa som er litt for stor, de puppene som er litt for små og ikke minst at noen skal like deg når du er sur fordi du ikke har spist på hele dagen eller på gråten fordi du har drukket en drink for mye.

Les også denne gjestekommentaren av Marianne Knudsen: Men hatet stoppet ikke der

Men er det virkelig sånn at du kan elske noen andre før du elsker deg selv og kanskje et viktigere spørsmål, må du det?

Mange av mine venninner, inkludert meg selv er veldig opptatte på fritiden, har mange venner og mye å gjøre. Kanskje er de litt frivillige, kanskje har de en jobb eller kanskje tre.

Vi er på en måte lykkelige og omringet av mange folk og mye kjærlighet.

Men det er ikke nok. Det er fortsatt et tomrom der. Fordi når man plutselig sitter der på kvelden og alt er ferdig, kan man fortsatt føle seg ensom. Hvorfor føler man seg så ensom bare fordi man mangler det ene mennesket? Hvorfor føler man et tomrom? Er det fordi det er et tomrom der etter kjærlighet, eller er det den evige bekreftelsen?

Opptatt av debatt? Les også: De var visst trygdet grunnet helsa, men spreke nok til å ta dykkerkurs og være på fylla i to måneder

Generasjon perfekt hører vi mye om. Kanskje det henger sammen med at man gjør så mye på fritiden også, at man ikke tør å være alene med sine egne tanker og lage seg middag alene, være alene. Er det fordi man ikke føler seg så vellykket som alle andre?

Vi lever i en digital verden, fremstiller oss selv på sosiale medier, fremstiller oss som bekymringsfrie, lykkelige, vi lever drømmelivet. Har man behov for en person som ser dette og som tar deg ned på bakkenivå?

Det at vi alle vil være så lykkelig, gjør det at vi glemmer å leve litt? Glemmer å være akkurat det; lykkelig. Fordi vi er så opphengt i hva det vil si å være lykkelig, hva som kan gjøre deg lykkelig, hvem som kan gjøre deg lykkelig, i stedet for å bli kjent med seg selv og bli lykkelig med det.

Mer debatt: Hvem er stor nok til å dra 40000 til Granåsen?

Vi glemmer å se den fine turen på fjellet eller den nydelige jentekvelden med venninner. Det blir liksom ikke nok. Hvorfor er det slik?

Tomrommet, har guttene også det? Man fremstiller det som om jentene har hjertesorg og at guttene er ungkarer. Det blir fremstilt som om guttene ikke trenger kjærligheten og kan ha det like fint som ung og singel med onenight stands, men jenter kan altså ikke det?

Det handler om perspektiv. Mange av mine venninner føler ofte det er dem det er noe galt med fordi de ikke har type, og at de trenger en type for å være seg selv 100 %.

Er det ikke slik at man må elske seg selv for å kunne elske andre? Og bør man ikke klare å finne ut hvem man er selv, fremfor at noen andre skal gjøre det for deg?

Lev vel, opplev mye, le hver dag og ikke vær avhengig av noen andre for å bli den beste ver-sjonen av deg selv.

Hør våre kommentatorer og gjest Henrik Asheim snakke om Trøndelag sett med Oslo-briller, politiske omkamper og døde divaer

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten