Hvem drepte Birgitte? Hva skjedde egentlig på Orderud? Alt tyder på at vi står foran en virkelig norsk drapsbølge – på tv.
Tirsdag var det premiere på det som TV2 markedsfører som den første true crime-serien her til lands, «Hvem drepte Birgitte?». Gjennom hele ni episoder vil serien etter de første episodene å dømme stille spørsmål og forhåpentligvis også gi noen svar om drapet på Birgitte Tengs på Karmøy i 1995.
«True crime» har blitt et av de store motebegrepene i mediebransjen de siste åra, etter at noen banebrytende podkaster og dokumentarserier har gitt et voldsomt internasjonalt gjennomslag for sjangeren. Det er særlig Netflix-serien «Making a Murderer» fra 2015 og podkasten «Serial» fra 2014 som har gitt grunnlag for bølgen som nå skyller over oss.
Over hele verden har produsenter og redaktører over hele verden som vil være i takt med tiden gitt tomlene opp for journalister og filmskapere med planer om et eller annet med true crime. Det amerikanske magasinet Vulture kåret nylig de 52 beste true crime-podkastene. Dokumentarfilm i serieformat har også fått et voldsomt løft. «Serier om virkelige forbrytelser» er en stadig voksende kategori på Netflix. Nå skyller bølgen inn over norsk tv-produksjon, sannsynligvis både på godt og spekulativt, her som internasjonalt.
Mens TV2 prøver å komme til bunns i Birgitte Tengs-saken, tar NRK i samarbeid med VG for seg Orderud-drapene i 1999 i serien «Gåten Orderud» senere i høst. Det er også planlagt tv-serier om Tina-drapet i Stavanger i 2000 og Baneheia-saken samme år. Alt tyder på at vi står foran en ny norsk drapsbølge – på tv.
Den første episoden av «Hvem drepte Birgitte?» illustrerer godt sjangerens appell og potensielle problemer og svakheter. Det er fascinerende og spennende å følge dybdeboring i en av de mest omtalte kriminalsakene i Norge i nyere tid, i møte med noen av de sentrale aktørene.
Det er spesielt å få saken satt i perspektiv både fra faren til Birgitte Tengs og faren til han som først ble dømt og så frikjent for drapet, nemlig fetteren til drapsofferet. Et åpenbart problem ved serien er begrenset historisk bildemateriale. Det gjør at fortellingen lener seg mye på dramatiseringer. Det er også grunn til å spørre om det lange serieformatet har blitt en tvangstrøye i sjangeren, slik at historier strekkes vel langt for å fylle i overkant mange episoder.
Likevel tyder seertallene (384 000) på første episode og måten historien rulles opp på, at dette blir en serie som mange nordmenn vil se og diskutere i ukene som kommer.
Sammenlignet med amerikanske og svenske serier og dokumentarfilmer i sjangeren, har norske true crime-skapere en klar ulempe: Langt mer begrenset tilgang til bevismateriale fra rettssaker. To av de beste og mest banebrytende seriene i sjangeren, amerikanske «Making a Murderer» og svenske «Fallet Kevin» får mye av sin kraft ved at de med dokumentariske bilder viser faktiske avhør og effektivt kan sette kritisk søkelys på etterforskning, bevis og bevisvurdering.
Den svenske serien til Dan Josefsson på tre episoder som også har blitt sendt på NRK(«Saken Kevin») og er tilgjengelig på nett-tv, er et rystende eksempel på true crime-dokumentar på sitt beste. Historien bak viser også sjangerens fallgruver. Josefsson fikk i fjor Stora Journalistpriset i Sverige for dokumentaren om to brødre som ble anklaget for å ha drept en fireåring i 1998, mens de selv var fem og syv år gamle.
Serien førte til at den svenske statsadvokatene tidligere i år renvasket de to brødrene for mistanke i saken etter at de i 20 år har vært utpekt som de ansvarlige. Fordi de som barn ifølge politiet skal ha tilstått. Filmen viser hvordan de små barna nærmest ble presset til å tilstå og hvordan hendelsesforløpet ble lagt i munnen på dem.
Uten tv-serien ville neppe saken blitt vurdert på nytt. Historien om drapet på Kevin ble også gjenstand for en radiodokumentar på svensk P3 i 2015, to år før Josefssons film. Linda Jensen Kidanes «Mordet på Kevin» fikk i sin tid ros for opprullingen av den grufulle historien. Den stilte ikke spørsmål om de to brødrene faktisk var skyldige. Nå er hennes dokumentar med politiet som helter og brødrene som ondskapsfulle barn fjernet fra svensk radios hjemmesider. Det er ikke gull alt som sendes som true crime.
Felles for mange av de beste og mest rystende dokumentarene i sjangeren er at de setter arbeidet til politi og rettsvesen i et så dårlig lys at det får eller tilsynelatende burde fått konsekvenser.
Mange av de mer spekulative eller tvilsomme dokumentarene i sjangeren framstår som fråtsing i grusomheter og ulike former for sosialporno. Netflix-serien «Evil Genius» eller «Onde Planer» som den heter på norsk er et slående eksempel, med tvilsom underholdning av ressurssvake personer rundt drapet på et pizzabud som ble sprengt i filler i 2003. Levende bilder av det makabre drapet er en del av filmens attraksjon.
Det er heldigvis ikke grunn til å frykte lignende scener fra høstens norske drapsdokumentar-serier på TV2 og NRK. Det interessante blir om seriene evner å få fram nye sider ved sakene eller kaste nytt lys over dem. Journalister og dokumentarister har en helt annen oppgave enn politi og rettsvesen. True crime-produksjoner må også tåle kritisk søkelys. Ikke alle slike serier skjuler et justismord eller en politiskandale. Samtidig er det nettopp fornemmelsen av mulig urett og ubesvarte spørsmål som gir mye av appellen til krimunderholdning om drap fra virkeligheten.
Les også kommentaren «Kan vi tro på det vi ser?» om dokumentarsjangeren