Ingen liker å bli neglisjert. Møtes vi i tillegg med at vår egen virkelighetsbeskrivelse er feil forsterkes fort motsetningene.

Det finnes grovt sett to forestillinger om bygda eller Distrikts-Norge. For det første, det er der det gode liv leves, i pakt med både naboer og natur – fri for byens kjas og mas. Den andre forestillingen er at det er kjedelig i distriktene. Det er i byen det skjer. Her skapes trender. Byen er moderne og hipp. Bygda er umoderne og mer harry, enn hipp. Nå kan det i parentes bemerkes at hverdagen i by og bygd til forveksling er lik. Familie, barn, jobb og skole fyller hverdagene, ikke teater og kunstutstillinger.

LES KOMMENTAREN: Nytt bunnivå for KrF i kjerneområdet

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Forestillingene går begge veier. Jeg har møtt folk som ikke skjønner at noen bor i byen med barn. Gladmeldingen er imidlertid at de fleste verken blir kriminelle eller narkomane. Det går som regel greit uavhengig av oppvekststed. Vi forenkler og tegner stereotypier av hverandre. Her bidrar både reklamen, filmen og mediene. Enten idealiseres livet på bygda eller det risses opp et elendighetsbilde.

Samtidig tas rurale elementer inn i konstruksjonen av det gode liv i byen. For spesielt interesserte er overvik.no en studie verdt. Ironisk nok skal kornåkrene på Overvik selges som boligområde nettopp på forestillinger om det gode liv på bygda. Ikke ulikt planene om en klimanøytral bydel på Brøset eller miljøbyen på Granåsen. Begge på matjord. Det utrendye volumlandbruket skal erstattes av trendy urbant mikrolandbruk.

LES KOMMENTAREN: Stedet har enorme muligheter

Når ikke alle lenger har besteforeldre på bygda, står mange i fare for å aldri få korrigert sine medieskapte bilder av Distrikts-Norge. Dette går nemlig ikke begge veier. Byungdom orienterer seg oftere utover enn innover landet. De forholder seg til andre byer som London og Berlin, snarere enn Snåsa eller Åfjord. Noen har ett år i militære som gir nærkontakt med de mer rurale delene av Norge, andre er et år på folkehøyskole, mens enkelte, mer eller mindre motvillig, flytter til Distrikts-Norge for å få utdannelsen de ønsker seg. Men disse mulighetene blir stadig færre. Høyskoler blir universitet og sentraliseres i samme slengen.

Vi kan like det eller mislike det, men det er et hierarki der ute. Det er flottere og finere med byen enn med bygda. Det moderne slår det umoderne. Slik er det bare.

LES KRONIKKEN: Behold matjorda på Vikhammer

NRK P2 minnet meg nylig på dette i en av sine morgensendinger. Den nye NRK-serien «Lovnad», som henvender seg til tenåringer, er sett av om lag like mange som «Skam» ble de første dagene etter at den ble lagt ut. Kunne vi stå ovenfor en ny «Skam»-suksess?

Serien er lagt til Sandane på Vestlandet. Som i «Skam» er det en videregående skole som er rammen, men i Sandane er virkeligheten at mange må flytte på hybel. Det er altså en noe annen virkelighet enn for ungdommene på Hartvig Nissen i Oslo som er rammen rundt «Skam». Og den formidles på dialekt. Akkurat dette ble et hovedtema i NRK-reportasjen. Vil noen av «de på Østlandet» gidde å se en serie fra Sandane? Ungdommene fra Førde som intervjues var usikre på det.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Steinkjer er ikke stygg, men lærerik

Prøv å tenk deg motsatt situasjon, altså at ungdommer i Oslo fikk spørsmålet fra NRK om de trodde at ungdommer på Vestlandet var interessert i å se en TV-serie om osloungdommers virkelighet. Det ville selvsagt aldri ha skjedd. Det tas for gitt og må ikke forklare seg.

Har det så mye å si? Ikke isolert som en enkeltstående episode, men som en illustrasjon på at bygda og distriktene i stadig større grad må forklare og forsvare seg, er eksemplet illustrativt. Folk i distriktene må forholde seg til byen og byfolks virkelighet, mens det motsatte ikke nødvendigvis er tilfelle. Dette gir selvsagt grobunn for en følelse av å ikke bli sett og verdsatt.

Snarere enn å avfeie folk i distriktenes følelse av å bli oversett som føleri og ikke-reelt, bør vi interessere oss for dette som fenomen og prøve å forstå både hva det bunner i og hvilke implikasjoner det har. Å avfeie det gjør trolig vondt verre, og fører sannsynligvis til større avstand mellom bygd og by, sentrum og periferi enn nødvendig er.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter