Jeg må tilstå at jeg har litt sans for enkelte Frp-politikere.

Nei, det omfatter ikke fr. Listhaug, men enkelte andre; ingen nevnt, ingen glemt. Det skyldes ikke politikken, det er på ingen måte der jeg er, men det er bra at folk har engasjement, og at de snakker rett fra levra (så lenge den ikke er akevittmarinert), selv om man kan være uenig i innholdet.

Men så til poenget:

For en god del år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten. Bakgrunnen var et utspill fra Frp om å være tøffere mot lovbrytere. Det jeg påpekte, var at jeg som dommer opplevde meddommere fra partiet helt annerledes: De var gjerne over gjennomsnittet aktivt og positivt opptatt av de enkeltskjebnene de møtte, all ære. Per Sandberg knurret dypt og likte ikke dette. Men det er noe med å møte virkeligheten; det er noe annet enn å skrive aggressive partiprogrammer.

Les også Tone Sofie Aglens kommentar: Vemodig, men nødvendig avskjed med Per

Interessant er at nå har også Sandberg møtt virkeligheten.

Det heter i Frps program at det må være en klar forutsetning at asylsøkere som har fått midlertidig opphold i Norge, skal reise hjem til sine respektive hjemland når forholdene gjør det forsvarlig. Å mene noe slikt er i og for seg et redelig synspunkt. Hvor stor vekt det skal legges på at de i mellomtiden har fått tilknytning til Norge, er et vurderingsspørsmål det vil være ulike meninger om. En rekke somaliere står forresten i disse dager i fare for å bli sendt ut.

Sandberg har slått seg sammen med en kvinne fra Iran. Kjæresten har ikke asyl i Norge, men har fått opphold på humanitært grunnlag på grunn av faren for å bli tvangsgiftet. Denne faren er vel over nå. Skulle han holde seg til partiprogrammet, burde Sandberg mene at hun skal sendes tilbake til Iran. Men nå har altså kjærligheten kommet inn i Sandbergs liv.

Les også: Sandberg: - Jeg fikk valget mellom å fortsette som statsråd eller være kjæreste med Bahareh

Størst av alt er kjærligheten, heter det i Paulus første brev til korinterne (for øvrig et av de få bibelsitater som har noe for seg). Dette har åpnet mannens øyne: Han ser at kjæresten er et individ, for øvrig en egenskap hun deler med innvandrere generelt, tro det eller ei. Det er da vakkert, på et vis.

Like rørende er Sandbergs omfavnelse av det iranske folk; det er sjelden man hører hans partifeller skryte av fremmede kulturer på denne måten. Iran er, sier han, et flott land med et flott folk. Men han er kritisk til regimet, særlig til den omfattende bruken av dødsstraff. Det reiser naturligvis spørsmålet om hvor mye dødsstraff som er akseptabelt for mannen, siden det årlig henrettes flere titalls mennesker i partiets favorittland USA, men det er nå så.

Opptatt av debatt? Les også: Det er høst, basseluskene er i anmarsj. Da er det noe som alltid har irritert meg

Men også her står vi overfor en holdningsmessig piruett. Iranere har gjerne en annen tro enn kristendommen, kulturen er ikke typisk norsk, og iranere ser ikke akkurat ut som oss bleke, veldig etniske nordmenn.

«Forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge», skal Sandberg ha sagt på TV2 31. januar 2003. Og da han ble intervjuet av NTB 29. november 2002 ville han stanse all innvandring, i alle fall fra ikke-vestlige land.

Jeg vil jo tro at Sandberg fremdeles ønsker seg et harmonisk Norge, det gjør vi vel alle, men nå har han tydeligvis sett at den blandingen han advarte mot ikke bryter ned samfunnet, men tvert imot kan være harmonisk. Vakkert, det også.

Mer debatt: I over 40 år syklet jeg og kona fra Byåsen til jobb i sentrum. Aldri opplevde vi å bli skjelt ut, eller vist fingeren til av bilister

Det kuriøse i denne situasjonen er at Sandbergs forvandling fra å være en ihuga innvandringsmotstander til å forelske seg i en innvandrer og bli mjuk og mjå, har en litterær parallell.

I boka «Kongepudlene» lar forfatteren partileder Siv Jensen bli forelsket i en kurdisk flyktning. Akkurat det har visstnok ikke skjedd; riktignok vi vet lite om i hvilke retninger hennes kjærlighetsliv utspiller seg og takk for det.

I stedet ble altså Sandberg den Frp-politikeren som ga den tverrkulturelle kjærligheten et ansikt. Jeg tror det ville vært gunstig for innvandringsdebatten om flere av mannens partifeller fulgte i hans fotspor.

Fortsettelsen blir spennende. Vil partiet kreve kjæresten returnert? Eller vil de vise et menneskelig ansikt – i dette tilfellet?

permitor@hotmail.com

Hør våre kommentatorer og gjest Mari Holm Lønseth snakke om Sandberg-exit, nye meningsmålinger og mer bråk om Spektrum og i Finnmark

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten

Gjestekommentator: Tor Langbach.