Humor løser opp spenning. Det vil ikke den lesbiske komikeren Hannah Gadsby bidra mer til.

«Vet dere hva selvironi betyr når det kommer fra en som er i utkanten av samfunnet? Det er ikke ydmykhet. Det er ydmykelse. Jeg rakker ned på meg selv for å be om tillatelse til å snakke. Og jeg vil ikke gjøre det mer. Ikke mot meg selv eller noen som identifiserer seg med meg. Om det betyr at humorkarrieren min er over, får det være sånn.» Sitatet er hentet fra Hannah Gadsbys standupshow «Nanette» på Netflix. Finnes det temaer som er så alvorlige og kamper som er så viktige at man ikke kan spøke om dem?

Les også: 50 unge døde i skyggen av oljeeventyret som kom til Verdal

For mange er nok det inntrykket etter at «Nanette» ble den store komisnakkisen på nettet denne sommeren. Henger du på Litteraturhuset og leser Morgenbladet, har du nok sett det. «Nanette» er Gadsbys oppgjør med standupsjangeren.

En vits består av to deler, forteller hun. Et opplegg som skaper spenning og et poeng som løser opp. En historie, derimot, trenger tre deler. En start, en midtdel og en slutt. Vitser mangler en slutt.

Les også: Forlot kone og barn for å hjelpe andre

Lesbiske Gadsby har vokst opp med å være spenningen i samfunnet, en spenning som ikke blir løst opp. Hun er fra Tasmania, en øy der homofili var kriminelt så sent som i 1997. Hun er blitt fordømt og hatet på grunn av legningen. I showet forteller hun om skam, vold og voldtekt hun har vært utsatt for av heterofile. Gadsby har gjort karriere på selvironi, men med årene har hun oppdaget at med vitsingen har hun fryst grunnleggende, traumatiske opplevelser, og forseglet dem i vitser. Vitseversjonene har ikke kunnet fjerne de psykiske skadene hun er blitt påført av andre.

«Du lærer fra den delen av historien du fokuserer på. Jeg må fortelle historien min ordentlig», sier Gadsby. Historien hennes må fortelles med sinne og alvor, mener hun. Og når vitsene slutter å komme, latteren forsvinner og alvoret tar rommet, stiger spenningen i salen: «Dere må lære hvordan dette føles, fordi denne spenningen er hva de som ikke er normale har inni seg hele tiden, fordi det er farlig å være annerledes!» Gadsby vil ikke hjelpe publikum med å løse opp spenningen mer. Den jobben må de gjøre selv.

Les også anmeldelsen av «Mission Impossible - Fallout»

De må endre samfunnets holdninger overfor folk som er annerledes. Er det slik at noen temaer ikke kan spøkes om? Kan humor løse opp spenning som trenger å være der? Mange vil nok hevde det.

«Nanette» er blitt beskrevet som et revolusjonerende show på grunn av alvoret, men standup med et tydelig alvor er ikke noe nytt. Vi har sett det flere ganger i Trondheim. Ronny Torsteinsen fra Stjørdal forteller i «Sorry mamma» om narkotikamisbruk og selvmordsforsøk.

Trine Lise Olsens «Æ har rett» handler blant annet om voldtekt og å skamme seg over å være annerledes. Kevin Kildal forteller om moren som døde av kreft. Ingen av dem prøver å tulle bort alvoret. Alle lar de det vonde få den plassen det trenger. Så løser de opp spenningen med en vits. «Nanette» er et revolusjonerende show fordi Hannah Gadsby tar et oppgjør med komikk fordi den ikke er medisinen hun trenger for å lege seg selv.

Les også anmeldelsen «Mesterlig om rasisme i USA»

Gadsbys historie er uangripelig. Hun må få velge sin måte å fortelle denne historien. Men humor og alvor trenger ikke skille lag. En komiker kan fortelle hele historien og likevel slenge på en vits som medisin for seg selv og andre. Det gjør Torsteinsen, Olsen og Kildal.

Alvoret viser at man ikke er alene. Da er det godt å le, for man gjør det sammen. Humor er samhold. Og latter bringer håp, særlig når temaene er vonde, og latteren og alvoret får gå hånd i hånd.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter