Det har blitt unødvendig vanskelig for vanlige folk å ta vare på gamle hus i dagens Norge. Og det er ikke fordi de ikke vil det selv.
La oss tenke oss at du kjøper deg et gammelt hus og går full av virkelyst løs på oppgaven med å skape deg et hjem. Hvilke utfordringer møter du da?
Det første mange gjør er å leie hjelp av en arkitekt og der begynner problemene med full kraft. De fleste arkitekter har gjennom sin utdanning knapt lært noen ting om eldre bygningers stilhistorie eller konstruksjonsteknikker, og kan egentlig bare prosjektere nytt. Som regel forsøker de derfor å legge en plan for hvordan de skal banke det gamle huset ditt til å oppføre seg som et nybygg. Og dette grunnlaget skal du så ta med deg videre til byggesaksbehandling.
Les også denne kommentaren av Daniel Johansen: Norges Toscana, du liksom
Er huset ditt vernet, noe gamle hus ofte er, kommer du så i kontakt med en kommunalt- eller fylkeskommunalt ansatt antikvar. Disse er ofte både kunnskapsrike og løsningsorienterte, men du kan være uheldig og møte noen i motsatt ende av skalaen.
Har du flaks klarer allikevel saksbehandler, du og din arkitekt å enes om en løsning og du går løs på neste fase. Dessverre blir heller ikke denne en dans på roser for da skal du hente inn håndverkere. Leier du hjelp fra et tradisjonelt byggfirma vil de trolig nekte å gi deg en pris da de forstår så lite av gamle hus at de ikke klarer å se for seg hvordan jobben blir. Flere spesialiserte bygningsvernbedrifter har blitt etablert de siste årene, men konkurransen mellom disse er fortsatt så svak at mange har liten respekt både for avtalt pris og tidsplan.
Det typisk norske er viktig- bare det ikke koster noe
Og problemene ender ikke der. Skal du finne noen som kan kopiere ditt gamle listverk, eller høvle panel til veggene dine av tettvokst virke, får du ikke dette på byggevareforretninger. Du må enten lete med lys og lykt i underskogen av små enkeltmannsbedrifter, eller ha en rådgiver som selv kjenner leverandørene.
De fleste historiske bygg ender derfor opp med å bli flådd, få innmaten revet ut, for så å bli kledd opp som en brud fra Byggmakker. Og dette skjer ikke nødvendigvis fordi eierne ville det sånn. Altfor mange huseiere med gode hensikter blir i dag villedet av en arkitekt, utslitt av en byggesaksbehandler, og ender til slutt opp med en mye høyere regning enn de så for seg for en restaureringsjobb som ikke ble slik de ønsket. Skrekken for å ende opp i dette uføret gjør at de fleste bestemmer seg for å ikke søke, men gjør det byggmesteren kan basert på det byggvarehuset leverer. Og slik dør særegenheten i det norske landskapet bit for bit.
- Vi har lidd av kollektiv høydeskrekk
NTNU har omsider gjort bygningsvern til en obligatorisk del av arkitektutdanningen og det lover bra for framtiden. Forvaltningen må på sin side erkjenne hvor vanskelig det er for en huseier å leve opp til deres krav, og må derfor delta langt mer aktivt i veiledningen av både håndverkere og arkitekter. Samtidig kan det ikke fortsette slik at én saksbehandler kan kreve at du skal tilbakeføre alt til en eldre tidsepoke, mens en annen gir deg smekk på fingrene når du selv foreslår det samme. Skal folk ha mulighet til å forstå hva det å ta vare på gamle hus handler om må forvaltningen snakke med en stemme, og ha en klarere forståelse av hvor grensen går mellom det som det offentlige skal styre og det som er privat. Og sist men ikke minst må byggenæringen gjennomgå en betydelig skolering så et tømmerhus ikke lenger virker like fremmedartet for en tømrer som en egyptisk pyramide.
Staten krever reguleringsplan for Elgeseter gate innen to år
Både forvaltningen, arkitekt- og byggfagutdanningen er et offentlig ansvar. Det er først når disse får bedre kunnskap og evner til å veilede og utføre restaureringsoppdrag av gamle hus at det etableres et marked for spesialiserte byggevarer. Skal landets bebygde egenart overleve vår velstandsbølge og restaureringslyst, må det offentlige Norge åpne pengekassen og gjenreise den kunnskapen vi har tapt. For se dere rundt nordmenn: Vi mister mer historisk bebyggelse nå enn i den mest destruktive delen av etterkrigstiden. Og det er ikke fordi nordmenn flest er historieløse. Det er aller mest fordi de ikke får hjelp.