Sandberg-og-Letnes-showet i Arendal ble et beklemmende eksempel på at også vi i pressen kan bidra til pute-tv.
Hvorfor sitter jeg og ser på dette, grep jeg meg flere ganger i å tenke under den såkalte pressekonferansen med Per Sandberg og Bahareh Letnes tirsdag kveld, direkteoverført av de fleste medier med respekt for redselen for ikke å ha noe konkurrentene har.
Foran skjermen tirsdag må jeg innrømme at jeg ble i tvil om det var Sandberg og Letnes eller det summende, pågående, men likevel velregisserte pressekorpset som bidro mest til beklemmende scener. Hos alle seerne som ikke jobber i mediene vil jeg tro Sandberg tapte minst på at hans varslede konfrontasjon med pressen ble som den ble.
At seansen foregikk på en pub, i regi av PR-rådgiver André R. Kolve, tidligere statssekretær for Fremskrittspartiet og rådgiver for Per Sandberg og Siv Jensen, gjorde showet smått absurd. Særlig siden dette i varierende grad kom fram i dekningen, hvor toneangivende norske medier brukte begrepet «pressekonferanse» underveis og etterpå, om et PR-arrangement i regi av et PR-byrå. For vanlige seere framsto det som en kaotisk pressekonferanse med en engasjert Sandberg i ridderlig kamp for kjæresten.
Sist uke gikk en rekke norske medier sammen og boikottet omtaler av konserten med Arctic Monkeys på Øya, fordi bandet krevde kontroll over bildene fra arrangementet. Vi som jobber i mediene opplever stadig, i stort og smått, at de vi skriver om prøver å få mest mulig regi over dekningen. Fra artister som krever kontroll over bildene som publiseres, til maktpersoner som ikke vil la seg intervjue fysisk eller på telefon, men kun svare på mail eller SMS.
Det bidrar til at «medievirkeligheten» skiller seg mer og mer fra den virkeligheten vi prøver å speile eller skildre. Økende bruk av rådgivere og regisserte hendelser utgjør ofte et usynlig filter mellom medier og publikum. Det kan slå tilbake mot så vel medier som kilder, når illusjonen brytes eller problematiseres. Siden det stort sett ikke gjøres, er det nok lettere for pressefolk enn publikum å bli opprørt over mediedansen rundt Sandberg i Arendal tirsdag.
I stedet for en varslet konfrontasjonen hvor pressen skulle få spørre om og få svar på alt, ble det et mediesirkus. Med Sandberg som klovn som til slutt bad om noen frivillige i salen, så journalistene kjempet for å komme til manesjen, med spørsmål som hovedpersonen lett kunne avvæpne i trengselen av spørrende.
Prinsipielt hadde det vært nesten like gode grunner for mediene å boikotte Sandbergs PR-treff i Arendal, som det britiske rockbandet på Tøyen. Det er likevel lett å forstå at så ikke skjedde. Mens det spilte mange andre store og interessante artister på Øya, er Sandberg-saken den største og mest spektakulære i norsk politikk på lenge. Om han lurte pressen, hørte på rådgivere eller skjønte selv at det var best å bytte annonsert pressekonferanse med utvidet PR-show, er ikke godt å si.
Når målet åpenbart var å stille pressen til veggs, var valget neppe dumt, selv om Sandberg og Letnes framsto som løse kanoner på pub de også. Det blir gjerne pute-tv når personer for åpent kamera sier ting eller framstår på en måte som neppe tjener dem selv og deres sak. Media har vært gode til å få fram dette i Sandberg-saken så langt.
Tirsdag klarte Sandberg og Letnes bevisst eller ikke å få mediene til å rette kamera og mikrofoner mot seg selv også, i tilsynelatende desperat trengsel. Det kom verken Sandberg eller pressen godt fra.
Seansen ga visse assosiasjoner til Sacha Baron Cohens kontroversielle nye virkelighets-komedie «Who is America?» på HBO. Der lager han tidvis rå, grensesprengende underholdning ved å lure amerikanske politikere på høyresiden til å drite ut seg selv.
De beste sketsjene til Cohen gir pute-tv gjennom at politikere lokkes til å ta steget over grensen for hva som tar seg ut på tv. Mens Cohen kler seg ut og fjesker med politikerne for å få det til, klarte Sandberg noe av det samme ved å være seg selv, med sin tidligere rådgiver som regissør. Pressen kan klage etterpå, men foran skjermen så det ut som om vi var med på leken.
Les også kommentaren «Vemodig, men nødvendig avskjed med Per»