Hvis vi skal oppsummere 90-tallet med ett ord, så er det dette som blir stående: Misunnelig.

Det var et misunnelig tiår. Sjalu på 70- og 80-tallet. De tøffeste kampene var kjempet. Den kalde krigen var over. Sovjetunionen var historie. Det samme med Øst-Tyskland. Det var ikke lenger noe å være redd for.

90-tallet var som en pubertal emo-ungdom. Dyster, usikker på alt og alle, ikke minst seg selv, retningsløs, helt uten evne til å se verden rundt seg, navlebeskuende og overdreven bruk av sort sminke. Det visste rett og slett ikke hvor det ville. På 70- og tidlig 80-tall hvilte atomtrusselen over oss. På 70-tallet hadde vi Idi Amin. Han kunne skremme vannet av de fleste, i hvert fall små barn som var redde for å bli spist. Hva hadde 90-tallet å skremme med? Lite. Ikke engang tannlegen var lenger noe å frykte, både bor og tannhygiene hadde tatt kvantesprang fra hine harde dager.

Ut av dette sprang kjedsomhet. Og ironi. Landet var bygget. Vi hadde allerede fått en kvinnelig statsminister. Tannhelsen var på stell. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke var noe å kjempe for, men? Nei. Det var mer interessant å studere egen navlelo. Det var mer interessant å ironisere over tidligere generasjoners slit og nøysomhet.

90-tallet var misunnelig på 70-tallet politiske kamper, og 80-tallet muntre, hedonistiske, løsslupne stemning. Vi fikk grønsj. Lurvete utseende menn i for store shortser og tømmerhuggerskjorter, med fett hår og langt skjegg, mange av dem så ut som de lukter vondt og hadde dårlig kroppshygiene. Det de savnet var moro. Litt liv og røre. Noen lyspunkter i livet. De savnet nok 80-tallet. Kurt Cobain sang det presist i «Smells like teen spirit» – «Here we are now, entertain us.» Grønsjen ble, som mange sjangere, raskt ufattelig kjedelig, og vi var ikke få som etter hvert følte et mildt savn etter menn med hårsprayhår og trange lycratights. Det var i det minste litt moro. Kanskje ikke stilig. Kanskje ikke «riktig.» Og kanskje ikke direkte sexy. Men moro. Og hvem spilte for et fullsatt Trondheim Rocks tidligere i sommer? 80-talls heltene Iron Maiden.

Les også: Unge mellom ni og 16 år bruker 40-45 timer i uka foran en skjerm og lider under mangel på natur

På fjernsyn ble det altså ironisert. Lille Lørdag. Gerhardsen-ungdommen. Erlend Loe skrev «L». Alt var gjort, verden var oppdaget, kun imitasjonen sto igjen. 90-tallet var et surt og pessimistisk tiår. Det var befolket av nihilister. Grønsjerne var sure. Britpoperne var enda surere. Har du noen gang sett Liam Gallagher smile? Har noen noensinne sett Liam Gallagher smile? Posh Spice i Spice Girls var aller surest. Med mulig unntak av Claus Lundekvam når han spilte mot RBK.

For det var da noen lyspunkter, og ett av dem het Rosenborg. Du store min, hvor gøy det var å være RBK-supporter på den tiden. Nils Arne var Gud, spillerne hans disipler, vi brukte Brann og Molde til å vaske garderobegulvet med. Norsk fotball har jo aldri vært bedre på den tiden. Det er litt underlig med tanke på at landet var bygget og at det ikke lenger var noe særlig å kjempe for, men på fotballbanen, du snakker, der kjempet man til siste blodsdråpe. Martin Ødegaard hadde vært saftblander eller krittet banen hvis han hadde spilt på den tiden. 90-tallet var et sort tiår. Borte var 80-tallet muntre pastellfarger, der vi pyntet oss i turkise T-skjorter, hvite dressjakker med skulderputer, røde sykkelsko og tynne, rosa slips. Nå var det sort som gjaldt, og sykkelskoene ble erstattet av Dr. Martens-sko og Caterpillarboots. Sorte, selvsagt. De som var i overkant dristige valgte spygrønne eller vinrøde.

Opptatt av debatt? Les også:  Jeg klarer ikke å finne en shorts som dekker hele rumpa. Hvorfor må jeg gå til herreavdelingen?

Et besynderlig motefenomen så også sitt lys i dette tiåret; unge jenter med korte magetopper, Miss Sixty-bukser og g-strengen dratt opp til cirka midt på ryggen. Noen syntes kanskje dette var fint. Eller kanskje ikke. De fleste av oss er vel heller der at vi priser oss lykkelige for at vi ikke var foreldre til tenåringsdøtre på den tiden og ber en stille bønn om at dette er en mote som ikke gjenoppstår.

Ja. Slik var 90-tallet. Surt. Sort. Nihilistisk. Men også litt fint.

orjangreiff@hotmail.com

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter