For mye mas om sunn mat, kan føre til spiseforstyrrelser. For mye mas om trendy mat, fører til deprimert vertskap.
Det var i sommer at en venninne og jeg satt på en selvbetjent turistforeningshytte i Jotunheimen og spiste Joikakaker. For de uinnvidde, er Joikakaker hermetikk bestående av kjøttkaker laget av ymse kjøtt. En finnmarking på nabobordet, som hadde valgt trøndersodd fra selvbetjeningskjøkkenet, påpekte at det er forsvinnende lite joik i disse kakene. Altså, altfor lite reinkjøtt all den tid dette skal være en samiskinspirert rett. Etter å ha trasket gjennom steinur med tunge sekker hele dagen, kunne vi ikke ha brydd oss mindre om lav joik-prosent. Hermetikk med en klunk medbrakt rødvin til, smakte utmerket.
FIKK DU MED DEG DENNE? Slette Facebook? Det er fristende
Vi lo litt. Joika kunne vi, to moderne byfolk, ikke ha funnet på å kjøpe hjemme. Slik klassisk sikringskost hører derimot med på tur. Den er nærmest eksotisk, noe fra en svunnen tid. Før husmødre fikk kjøleskap og jegere kunne ta med seg frysetørret «Real turmat» til fjells. Dessuten er hermetikk det mest praktiske på en selvbetjeningshytte der maten lagres i måneder og år.
Sannheten er at Joikakaker overhodet ikke er et gufs fra fortiden, men Norges mest solgt hermetikkmiddag. Produktet, som først ble produsert i Trondheim, ble lansert i norske butikkhyller i 1960, og i dag selges det årlig nesten to millioner bokser. For et par år siden oppsto det attpåtil en Joika-krise på grunn av dårlig tilgang på reinkjøtt. Det sier noe om at det er mange som sverger til hermetikk. I tillegg til Grandiosa selvsagt, nordmenn spiste rekordmange «grandiser» i fjor.
Inntrykket er imidlertid det motsatte, at vi er blitt et folkeslag som er opptatt av å lage politisk korrekt mat. Enten sunne, plantebaserte retter eller tradisjonsrik bondekost basert på ureist, munter gris og fjellmandelpotet. Jeg får følelsen av at fancy mat bør være en del av livet til det moderne mennesket. Hvis ikke, er du verken kvalitets- eller sunnhetsbevisst. Derimot en fjott som møkker legemet til med muk (mekanisk utbenet kjøtt, altså slakteriavfall).
Kan det bikke over til matjåleri? Mat er i hvert fall image og mote for enkelte. I sommer, da familien min lånte huset til en venninne bosatt i et flott, populært strøk i Oslo, følte jeg at vi nærmest tilsvinet nabolaget da vi glefset i oss Peppe's-pizza rett fra kartongen mens vi satt i eplehagen og tastet på telefonene våre. Uka før, mens vertinnen ennå var til stede, var det hjemmelaget kikertsuppe til middag og bondebrød med hjemmelaget kirsebærsyltetøy til frokost. (Humrende forsikret hun meg om at også beboerne i hagebyen (les: skuespillere og mediefolk) spiser Peppe's og Fjordlands, men at det skjer i det skjulte og på odde tider av døgnet).
Inviterer du til vennemiddag, kan du ikke servere hva som helst heller. Du rasker liksom ikke sammen en Santa Maria taco-middag til gjestene. Såfremt det ikke serveres med ironisk distanse og med retro-brillene på, kan også rekecocktail og aspik regnes som et sosialt selvdrap i visse kretser. Trår du til med boeuf bourgignon, steam buns eller fersk grønnkål derimot, er du godt innafor.
Parallelt har det vokst fram en sunnere matkultur. Interessen for lokal kvalitetsmat og -drikke øker, noe som avspeiler seg i den pågående Trøndersk matfestival og Bryggerifestivalen i Trondheim. Publiku m kan liksom ikke få nok av ost, pølse og øl. Og de gir blaffen i om maten inneholder sukker og fett. Det er smaken og historien som teller, ikke kaloriene.
Butikkdøden er verre i andre byer
For sukker og fett er ikke fetende og farlig, det er den store mengden som gjør oss tjukkere. Statistikken viser at nordmenn blir stadig tyngre og mindre aktive. Matmoralisme er derfor en naturlig utvikling. Folk må faktisk skjerpe seg. Du kan ikke spise gratinerte nachos og rømmevafler hver dag såfremt du ikke er kroppsarbeider. Problemet er at fokus på riktig ernæring og kvalitet kan tippe over i spiseforstyrrelser. En fersk artikkel i Tidsskrift for psykologiforeningen peker på at en overdreven sunnhet blir et stadig større problem for kvinner og menn i Vesten. Spiseforstyrrelsen kalles ortoreksi og kan snart ses på som en kulturdiagnose. Eksempelvis er det i visse kretser blitt vanlig å ta med sin egen mat til middagsselskaper. Fundamentalistiske foreldre som nekter ungene ett gram sukker, er også problematisk. Når disse barna først får ferten av søtsaker, blir de som glupske haier som værer blod. Sunne på papiret ja, men forholdet til «forbudt» mat blir neppe veldig avslappet.
Min mat-personlighet er noe spaltet. På den ene siden nyter jeg å få servert de lekreste retter og er takknemlig for venner som har sansen for kokkelering og skikkelige råvarer. Likevel, mat blir neppe en religion for meg. Det er ikke alltid jeg gidder å bla opp 200 kroner for en liten hipster-pizza med bøffelmozarella, fenikkelsalami og sesongens sopp. Så da blir det vomfyll i stedet. Selv om det neppe er Joika.