Konkurranse om offentlige stillinger er et spørsmål om tillit.

Media avdekket tidligere i sommer at direktøren for Innovasjon Norge hadde ansatt Norges rikeste kvinne i en midlertidig stilling i det statlige selskapet uten at stillingen hadde vært utlyst. Problemet er ikke denne saken i seg selv. Men den illustrerer hvordan mangel på konkurranse og åpenhet kan hindre at de best kvalifiserte får ledige stillinger. Den kan også skape inntrykk av kameraderi blant maktpersoner i offentlig forvaltning.

Etter medieoppmerksomheten rundt ansettelsen i Innovasjon Norge ble varigheten av det midlertidige engasjementet justert ned fra ti måneder til seks måneder i tråd med hva det er rettslig adgang til. Styreleder for Innovasjon Norge, rektor ved NTNU Gunnar Bovim, uttalte til Dagens Næringsliv 29. juni i år at ansettelsessaken var en uheldig sak for selskapet og varslet gjennomgang av selskapets rutiner.

LES OGSÅ: Innovasjon Norge varsler full gjennomgang av rutinene

Innovasjon Norge er ikke alene om å unnlate å lyse ut stillinger offentlig. Noen kommuner har for eksempel ansatt rådmenn – altså den mektigste administrative stillingen i en kommune – uten offentlig utlysning. Noe som har vært kritisert av Sivilombudsmannen.

Så kan man jo spørre om det egentlig er så farlig at stillinger i det offentlige ikke lyses ut. Kanskje har man allerede den man vil ha i virksomheten, kanskje oppleves det både som dyrt og omstendelig å lyse ut stillinger når man allerede har «den rette» personen for hånden.

Det er bare det at man ikke bare kan gjøre som man vil innen det offentlige. Både i staten og innen kommunal sektor er den store hovedregelen at ledige stillinger skal lyses ut offentlig. I kommunene er dette ulovfestet rett, mens i staten er dette regulert i den nye statsansatteloven som gjelder både embetsmenn og andre ansatte i staten. Litt forenklet sagt er det her kun midlertidige stillinger på maks seks måneder man kan la være å lyse ut.

Les også: Røe-Isaksen: Ansettelser hører inn under den daglige ledelse

Prinsippet om at det er den best kvalifiserte som skal få stillingen kalles kvalifikasjonsprinsippet og er det mest sentrale prinsippet som skal følges ved ansettelser i offentlig sektor. I tillegg kommer krav om at selve prosessen må være åpen og objektiv. Dette er viktig både for virksomheten og for den enkelte. Kvalifikasjonsprinsippet gjelder alle offentlige stillinger, men er særlig viktig for lederstillinger. Personer som besitter offentlige lederstillinger har som regel både stor makt og høy lønn. De treffer små og store beslutninger på fellesskapets vegne, har stor påvirkningskraft og jobber strengt tatt for «skattebetalernes penger».

I forarbeidene til statsansatteloven ble det diskutert om man burde ha unntak for offentlig utlysning for statlige virksomheter som er under omstilling. Her kom man imidlertid til at det i alle fall ikke burde være adgang til å unnlate kunngjøring av lederstillinger. Departementet fremhevet at bred rekruttering til lederstillinger var et så viktig prinsipp at disse stillingene alltid måtte lyses ut offentlig.

I tillegg kan man si at omstilling i dag er normaltilstanden både for private og offentlige virksomheter. Tidene forandrer seg raskt. Det offentlige må stadig oftere tilpasse seg både brukernes og samfunnets behov. Kravet til effektivitet og fleksibilitet øker og vi blir stadig mer krevende som kunder av offentlige tjenester. Forventningene er annerledes enn for bare noen år tilbake. Da skulle det bare mangle at ikke alle kvalifiserte søkere fikk anledning til å konkurrere om stillingene i offentlige virksomheter og etater.

Vi reagerer også når politikere og andre makthavere treffer beslutninger i lukkede rom. Vi vemmes når vi hører om kameraderi og maktmisbruk. Åpenhet og konkurranse bidrar dessuten til å hindre korrupsjon i offentlige virksomheter.

Uten åpne prosesser og konkurranse på like vilkår vil vanlige folk miste respekt og tiltro til både offentlige institusjoner og de menneskene som er satt til å forvalte våre felles verdier.

merethe.ranum@outlook.com