Parallelt med fotball-VM pågår et annet verdensmesterskap. Det handler om hvem som har mest peiling på fotball.
Det er VM i fotball på gressmattene i Sankt Petersburg, Moskva og Kaliningrad. Produceren zoomer inn på ei pen jente i publikum. En ildrød danske sprenger det siste blodkaret i ansiktet. Dommeren tegner en firkant eller sirkel, det er jammen ikke godt å se, med fingrene i lufta.
Alt dette er staffasje. Sakens kjerne er hva lagene foretar seg i to ganger 45 minutter pluss tilleggstid. Det er innkast i farlig posisjon! Sjanse på dødball! Åpenbar filming, det er vel ikke innafor? VM er gøy. Men parallelt pågår et helt annet verdensmesterskap. Det handler om hvem som kan mest. Om fotball.
LES OGSÅ: Ropekonkurransen
Det parallelle verdensmesterskapet er befolket av menn med svært begrenset intelligens, liksom-intellektuelle skribenter med jobb i norske aviser, ekspertkommentatorer som sier «stor sjanse» når det har vært en stor sjanse og fanden og hans oldemor foran fjernsynsskjermene i de tusen hjem.
En gang sa de at fotballen var for alle. At den var demokratisk, kunne spilles i en brasiliansk favela og på ei norsk løkke. At den var lett å forstå og derfor samlende. Vel og bra, men i sosiale medier sa de at NRK-kommentator Lise Klaveness var dum i hodet og burde holde seg på kjøkkenet. Den uverdige hetsen av Klaveness fikk prege første halvdel av VM.
Les også Daniel Johansens kommentar: SV forbyr jødisk liv
Samtidig utgjorde hetsen bare en liten del av det parallelle verdensmesterskapet i fotball, der alle spiller mot alle. Samtlige vet best, selv om det motsatte ofte blir bevist. Offside! skriver én på Twitter. Er du blind, ingen offside det der, skriver en annen. Og så blåser dommeren for innkast. Men ingen erkjenner tapet, kampen går videre.
Vil det noen gang kåres en vinner? Nei, det er motsatt. I det parallelle verdensmesterskapet i fotball finnes det bare tapere. De største taperne er dem som hetser. Som reagerer med verbal vold fordi de føler seg truet av noen som kan litt mer, sier noe nytt eller tolker situasjoner på banen annerledes enn dem selv.
På en dårlig andreplass finner du de selvutnevnt skriftlærde. De jobber i aviser som VG og Vårt Land og har en metafysisk tilnærming til den magiske lærkula, eller noe, jeg stjeler fra de liksom-intellektuelle skribentenes språk når jeg skriver dette. De er Messi-fantaster, skriver pompøst og uforståelig om spillets skjønnhet og den ømme sålefintens uovertruffenhet.
De regner seg selv som vinnere i det parallelle mesterskapet, fordi de mener å forstå noe ved spillet som ingen andre forstår, som ingen andre har tenkt på, og de presenterer sine Karl Ove Knausgård-aktige bekjennelser om fantastiske 0-0-kamper som om de hadde kontakt med en allmektig fotballgud, som for folk flest er usynlig, skjult der et sted mellom avspark og scoring.
LES OGSÅ: Vi mener det er lettvint når Adressa bruker vår kaptein sombevis for at vi er ute å kjøre
Bør vi være «dypt takknemlige» over å leve i Lionel Messis tid? Det mener Hans Petter Sjøli i VG, som skrev dette bare timer før den styrtrike argentineren bommet på straffespark. Messi er et geni, slo Sjøli fast. Men åpenbart uten evne til å score på straffe? Dette kan det sikkert filosoferes masse mer over!
Men det skjønner jo ikke folk. For fotballen tilhører likevel ikke alle, men dem som vet mest. Derfor skjenker fylkesordfører Tore O. Sandvik fyldige kampreferater til sine venner på Facebook: « … kontringen på slutten er ren kunst fra Courtois, via de Bruyne og til ballen ligger i mål. Og det rett etter at Honda nesten scora på et vanvittig frispark fra 35 meter noen sekunder før».
De fleste så dette på TV. Men forsto vi det? At det var kunst og vanvittig? Nei! En ny kamp er utkjempet i mesterskapet i mest peiling på fotball, som også handler om videodømming. Alle vet at det er omstridt. Men visste du at VAR-systemet er «en faustiansk deal som aldri skulle vært inngått» – ja, rett og slett «en god tjener, men en dårlig herre», slik Vårt Land-mann Håvard Nyhus mener? Herreminhatt, tenker jeg.
For jeg tenker også mitt. Jeg tilhører den siste kategorien av tapere. Heldigvis er vi de beste taperne blant alle taperne som utgjør det parallelle verdensmesterskapet denne sommeren, det mesterskapet som handler om mest peiling. Våre taper-trekk er nemlig ikke så synlige. Det er fordi vi ikke roper i offentligheten, men i vår egen stue.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjeklet med kona om kvaliteten på ulike prestasjoner, hvilket lag det er fornuftig å holde med eller hvor høy Lukaku faktisk er de siste ukene. For å beholde husfreden retter jeg nå mine angrep mot fjernsynet.
Så når fjottene i det kjedelige pausepanelet snakker om «guddommelige tilbakeløp» eller sier at en spiller «finner» en annen spiller eller insisterer på å kalle vanlig utboksing av fotballen for «fisting», da fyller jeg luft i lungene:
- Slutt å snakke! roper jeg.
- Det er jeg som er verdensmester!
JONAS SKYBAKMOEN