Verdens mest romslige og sosialt rettferdige sykelønnsordning kunne feiret 40 år 1. juli. Men det var visst helt taust, både fra Nav og i mediene. Vil vi ikke vedkjenne oss at Norge egentlig er en verdenssensasjon?
Ja, det er underlig taust i mediene om jubileet for sykelønnsordningen fra 1978, den de fleste av oss både kjenner og bruker. Det er som om vi ikke riktig liker å snakke om den, som om det er noe å være litt flau over, selv om ungdomspartiene på høyresiden kjekker seg med friske meldinger om at nå må det innføres karensdager og redusert dekningsgrad ved sykefravær. Underforstått – at sykefraværet går til himmels og at det sikkert er mye misbruk.
Les også: Betenkelig at fastleger fortsatt tar ulovlig gebyr
Moderpartiene er mer forsiktige. De trykker som ryper i lyngen når temaet kommer på tale. Men forsikrer oss kort om at endringer er uaktuelt i denne stortingsperioden. Alle vet at fagbevegelsen og LO holder kruttet tørt, hittil også med NHO på lag. Noen av oss minnes Gerd Liv Vallas hoderysting da både LO og NHO banket i bordene over at Bjarne Håkon Hanssen som arbeidsminister i 2006 ville bryte IA-avtalen om inkluderende arbeidsliv, den som hittil har vernet sykelønnsordningen.
Og sant nok – det er noe særegent med den norske sykelønnsordningen. I internasjonal sammenheng er den egentlig et helt usedvanlig fenomen. Og – tenker jeg – en hyllest til det vi i Norge roser oss av å ha mer av enn i andre land – tillit. Samt fortsatt noen levende ideer om sosial rettferdighet.
Millioner for medisiner
Tenk bare på hvordan filmskaperen Michael Moore så på dette usedvanlige fenomenet. Han undret seg over hvordan en slik ordning i det hele tatt kunne være mulig. Og måtte selv klippe bort sekvenser om sykelønnsordningen fra sin Sicko-film fra 2007, rett og slett fordi det ikke ville være et troverdig innslag, sett med amerikanske øyne. Det ville svekke filmens troverdighet, skrev han i sin tid på nettet, etter klippingen. Norge måtte være et umulig land.
Så la oss gå tilbake til året 1978, da Stortinget etter lange diskusjoner vedtok denne ordningen, som ifølge KrF-politiker Kåre Kristiansen ville bety «en viktig milepæl i vår sosialpolitiske utvikling». Av stortingsreferatene kan man lese at den nye ordningen «ville slå en strek over gammel urett mot kroppsarbeidere og lavere funksjonærer».
Vi vil ha tid til hver pasient
Før loven ble innført hadde nesten halvparten av landets arbeidstakere, ca. 550 000, sjefer, akademikere og etter hvert alle i statlig og kommunal sektor, forhandlet seg fram til full lønn under sykdom. De resterende 700 000, stort sett arbeidstakere lenger nede på lønnsstigen, hadde fortsatt tre karensdager og lavere dekningsgrad.
Men den som virkelig preget den avgjørende debatten var nok daværende stortingspresident fra Høyre, Jo Benkow, som med et legendarisk innlegg sluttet slik: «Men vi bør kanskje også stille et annet spørsmål. Hvem er det som er mest engstelig for en moralsk utglidning, uberettiget utnyttelse av systemet og nokså bastante påstander om ukontrollert overforbruk?
På helsa løs
Jo, det viser seg faktisk at det er slike som vi – slike som oss – som fra før av er sikret full lønn under sykdom, som har rimelig god helse, som har, utrolig nok, et givende og stimulerende arbeid og som er privilegert i forhold til hundretusener av landsmenn – det er faktisk vi som ofte uttrykker bekymring over andres arbeidsmoral. Og det bør vi vel lære noe av». Norge var et fattigere land i 1978. Men kanskje snillere. For det har skjedd noe med det sosialpolitiske klimaet i Norge siden den gang. Mer snakk om individuell vilje og moral og mindre om arbeidsmiljø og levekår.
Likevel eksisterer selve sykelønnsordningen etter 40 år. Sykefraværet går faktisk ikke til himmels, selv om vi har hatt noen topper – i 2003, 2004 og 2009.
Deretter har sykefraværet hatt fallende tendens. Og det som omtales som det høye nivået av fravær i Norge har dels sammenheng med at vi har et helt år, 52 uker, med rett til sykmelding. I mange andre land etter kortere tid heter noe annet enn sykefravær når man er oppsagt eller satt på «flexjobb», selv om man ikke er frisk.
Derfor undrer det meg stadig at vi ikke her til lands tillater oss å være særdeles stolte av at vi har greid å håndtere en slik tillitsbasert og sosialt rettferdig ordning – nå i 40 år! Og så uroer det meg at folk flest ser ut til å ha glemt selve begrunnelsen.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter