De kan ikke komme seg fort nok på jobb. Og jammen suser de minst like fort hjemover igjen? Alt stresset, bare for å rekke hva…..middagen?

Jeg kjente det med en gang, da jeg kom intetanende ut av butikken og satte meg på sykkelen min. Det var noe galt. Ja ha, jeg hadde visst punktert, nei, ikke bare punktert, hele dekket var sprukket. På langs. Heldigvis, tenkte jeg, så har jeg en ekstrasykkel. Ikke helt ny riktig nok, men dekkene har jeg i hvert fall nettopp byttet til helt nye.

Les også: - Gata framstår nesten som en krigssone

Så jeg tar den neste gang jeg skal på butikken. Optimistisk. Den føles kjemperar å sykle på. Hjelp, jeg husker aldri at det er fotbrems på denne greia! Og så må jeg innstille meg på at alt skal koordineres til høyre side plutselig. Håndbremsen (1 stk.!!) er også bare på høyre side. Hvordan skal jeg egentlig greie dette nå da? Hvis jeg plutselig bremser bare på høyre side så må jo den ensidige tyngdekraften virke inn? Men vi hadde jo slike sykler også før….?

Mai 1974: Det var endelig vår, med det store høydepunktet; vi kunne ta frem sykkelen etter en lang, kald vinter. Jeg og bestevenninnen min hadde likedan sykler, lilla, såkalte kombisykler med blomstrete mønster på. Disse var hengslet på midten, og vi hektet oss fast og ødela alle buksene våre på dette hengselet og trynte dessuten i samme slengen rett som det var. Det gikk ikke noe særlig bedre når slengbukser kom på moten i tillegg, da var katastrofen så godt som et faktum. Jeg er temmelig sikker på at den geniale oppfinneren av disse syklene sto i ledtog med både bukse – og plasterfabrikanter, ja, kanskje gipsprodusenter også.

Les også Heidi Fosslands gjestekommentar: Opplev Olav Tryggvasons gate i sommer

Vi hadde en kamerat. Ole, som alltid var uheldig, samme hva vi var ute på. Så skulle vi ha sykkelløp på våren. Vi ungene var såpass geniale at vi hadde lagt dette ned en bakke og over en vei. Da det var lille Ole sin tur til å sykle over veien, så kom selvfølgelig en bil akkurat da.

Utrolig nok så kan ingen av foreldrene til de som bodde nede ved veien ha tatt notis av dette foretagendet. Kanskje tok de en middagshvil eller noe, det var i hvert fall ingen som reagerte. Ikke før Ole ble påkjørt av bilen så sykkelen føyk flere meter opp i lufta og Ole selv føyk en del meter til sides mens vi andre ungene sto og gapte som fugleunger, og han brakk i hvert fall ett bein grundig. Da kom mora springende i full fart, sjåføren kjørte dem begge rett til sykehuset, og så så vi ikke mer til Ole den dagen i hvert fall.

Men altså: Her kommer jeg på min gamle sykkel. Hjulene går rundt og bremsene har ikke virket siden på 80-tallet en gang. Det sier seg selv at det ikke går å speede opp da. Og det passer meg helt fint. For det er ikke en helt ufarlig fremdriftsmåte, dette. Og jeg har utviklet min egen lille «sport». Prøver å smyge meg tett opptil ryggen på breiale fotgjengere med forhjulet, mens jeg sykler så sakte som mulig, og allikevel greier å holde meg på sykkelen. Der ligger jeg og vaker på lav fart helt til de skvetter til og fyker ut til siden. Enkel underholdning, altså.

Les også: - Det er ikke sånn at metrobussen vil gå ut over busstilbudet andre steder i Trøndelag

Men så er det at det skjer; her starter kampen om sykkelbanen. Her er det altså om å regjere. Her skal kongen utkåres. Kongen av sykkelveien. Kongen av fart. Den sterkestes rett. Hva er det med disse middelaldrende menn, – (ja, for det er de som dominerer?). Fikk de ikke leke nok med biler som barn? Ikke den sykkelen de ønska seg? Fikk de aldri motorsykkel? Tøffe biler som de ikke fikk lov til å kjøpe av kona? For det kan vel umulig være panikkalder som slår inn? De kan ikke komme seg fort nok på jobb. Vår tids kamikazejegere kommer langs bakken og i et forrykende tempo. Fancy strømpebukser, strømlinjeformede sko og sportsbriller sørger for optimal fart. Superlette hjelmer sørger for å beskytte knollen mot seg selv. At det kan komme fotgjengere ut fra hvor som helst er ikke tatt med i beregningen. Eller sinker på utgamle sykler. Og jammen tror du ikke de suser minst like fort av gårde hjemover igjen? Alt det stresset bare for å rekke hva…..middagen? Det er ikke til å unngå, det må smelle av og til.

Under Døden Bak Styret burde det kanskje stå: Må bare brukes med den største forsiktighet. Det er ikke få av mine bekjentskaper som har fått et heller ublidt møte med Singel & Sand AS etter å ha mistet kontrollen med den til tider vinglete oppfinnelsen på to hjul. Utslåtte tenner, brukne neser, hjernerystelse og utallige timer hos fysioterapeuter er bare noen av de tildragelser jeg har hørt mange berette om. Det er altså ikke akkurat ufarlig dette, å kjøre rundt på to hjul.

Jeg for min del har god tid på min gamle sykkel, og trives godt med det. For hva er det EGENTLIG man skal rekke hele tiden?